Preggy problems.

 ♡ UKE 18 + 0  ♡

Det vil si at vi går inn i vår 19ende uke, wow, tiden flyr og vi er snart halvveis. Så langt har det vært et helvete uten like og jeg har måtte høre "å være gravid er ingen sykdom" flere tusen ganger. Nei, å være gravid er ingen sykdom, men jeg må si at det virkelig kan føles slik. Jeg merket symptomene tidlig og det er ingen tvil om at graviditeten fortsatt er virkelig, plagene vil bare ikke gi slipp. Det er trist at noe så vakkert skal bli så utrolig slitsomt - heldigvis har magen virkelig begynt å se gravid ut og jeg kjenner at det hjelper litt på humøret.

Jeg kan kanskje virke litt vel negativ nå, men jeg tuller ikke når det virkelig føltes ut som jeg har hatt kreft, beklager om jeg tramper noen på tærne, men jeg føler at jeg kan si det høyt nå etter at legen forklarte at kroppen faktisk behandler en graviditet som om det skulle vært en uønsket svulst. Og det er også derfor noen svangerskap kjennes helt jævlig ut. Det har heldigvis blitt litt bedring og det kommer faktisk dager der jeg er i tipp topp form og det er så deilig.  

Cravings? Går som en berg og dalbane, søtt, surt, salt, bolle, chips, brødskive. Oppkast. En dag kan jeg virkelig ikke ha lyst på noe og sliter med å spise noe som helst, en annen dag er det kun drops som gjelder. I morgen kan jeg plutselig spise alt jeg kommer over. Det morsomste er at jeg kan få lyst på noe også kjøper jeg _mye_ av det fordi det føles ut som om jeg skal spise et helt skip av det. Men hva skjer? Jo jeg spiser _litt_ også blir resten lagt bort.
Preggy problems, can`t help it.

Nå er det også bare en uke igjen til ul-timen og den endelige termindatoen skal endelig bli satt pluss at jeg håper vi får se om gjemmer seg en gutt eller ei jente inn i der, jeg er så spent - Selv har jeg en feeling på at det blir gutt, men man kan selvfølgelig ta feil. Det blir morsomt å se.

 

Jeg er livredd.

Hei alle sammen! Jeg vet det er en dårlig unnskyldning(litt), men motivasjonen fikk en real knekk når det viste seg at det skulle ta mer enn bare et par uker til for å få inn litt wifi. 

Hvem skulle trodd at 8GB kunne gå så fort og at ventetiden skulle bli så lang. Vel, etter ytterligere data-pakker som ikke skulle strekke til, frustrasjon og 1000 episoder av The Big Bang Theory (som det florerer godt av på TV norge kanalene om dagen) kom det endelig internett i hus. 

 

...SÅ HVOR VAR VI?

 

Nytt hus. Nytt kamera, nytt liv osv.. Velkommen til 2018 Christine. Jeg kunne sagt at dette skulle blitt mitt beste år, men det kan jeg ikke. Nå kommer alle høygaflene, baksnakkingen og meningene som betyr mer enn hva setningene faktisk sier. Poenget mitt er at hvert eneste år blir det sagt "ja, dette er mitt år", men hvordan skal jeg vite det før året er gjennomført? Ja, jeg kan selvfølgelig prøve, men det betyr ikke at jeg vet at det blir sånn. Jeg gleder meg masse til den kommende tiden, til babyen er i armene mine og den herlige babylukten. Men akkurat , nå prøver jeg bare å komme meg igjennom alle katastrofetankene og plagene jeg har fått ved å være gravid. 

Angsten har blomstret litt igjen og det er det ikke noe galt i, bare så det er sagt. Helt normalt og jeg fungerer. Det er veldig viktig for meg å påpeke dette denne gangen, slik at vi ikke får slike bedrevitende mennesker hengende over oss igjen. Man må ALLTID huske at ikke alt blir nevnt i en blogg. Om fokuset ligger på en ting på bloggen, betyr ikke det at alt annet er glemt i den virkelige verden. 

Dette året fikk ikke akkurat noen pangstart i glede eller lykke, men det er slik livet er - Det går opp og det går ned. Det betyr ikke at gleden over andre ting ikke er tilstede. Hvem bryr seg, januar en dritt-måned uansett, det er når våren kommer at det virkelig blir bra og året virkelig kan starte. 
Jeg har selvsagt håp og ønsker for det kommende året, men i år har jeg ikke orket å skrevet ned noen nyttårsforsetter - fordi det er teit. Jeg vil heller jobbe med meg selv og hvordan jeg vil leve livet mitt. 

Greit å si klokka 03:16 på natta. Ironisk nok. 

Ja, jeg er våken enda, jeg er kjempe trøtt, har vondt i ryggen, vondt i kroppen, ligger med en plagsom halsbrann... Og jeg er livredd. Faktisk så er jeg så redd at jeg i skrivende stund ikke tørr å gå på do. Jeg er nemlig redd for monsteret under senga, morderne som lusker rundt husveggen og gjenferdene som kommer rasende ut av kottet om jeg beveger meg ut i gangen på den farefulle veien mot do-døra.

En natt går greit. 
To går også fint. 

Men når man vet at det blir mange, blir det verre. 174 kvadrat, mørkt, stille, ikke en sjel (forhåpentligvis), ikke et eneste pust sett bort i fra mine tunge gravide åndedrag på grunn av en alt for tett nese og kattens små sukk av den forferdelige musikken min. Det er alltids et knirk eller dunk en plass, et knekk eller pjokk. Jeg får sikkert whiplash skader snart av alle gangene jeg har snudd hode mitt hardt til siden for å høre hvor alle lydene kommer fra. 

Katten gløtter sakte opp og ser rimelig dumt på meg, virker litt oppgitt. Men passer likevel på meg, en katt på drøyt et par kilo. Jeg ser dumt på katten tilbake, jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare gjør. 

 

HEI! JEG HETER CHRISTINE OG JEG ER LIVREDD FOR Å VÆRE ALENE. 

 

Hvorfor? Jeg vet ikke, det bare er sånn. Men jeg fikser det, jeg fikser det alltid. 

Breakfast with a view.

OBS! Se bort i fra de sykt rene vinduene, haha. De er enda ikke vasket utenfor.

Fantastisk utsikt, ikke sant? Bilde nr 1 er fra kjøkkenet, bilde nr 2 er fra stua - på soverommet har vi også et slikt vindu mot samme retning, og det er helt fantastisk å stå opp til når det ser slik ut. Det er for så vidt fantastisk til alle døgnets måltider og tider, men det får virkelig det lille ekstra når soloppgangene presterer å se slik ut. Jeg elsker de morgenene jeg har for meg selv, der jeg kan sitte å nyte frokosten min i fred og ro til dette. 

Nå skinner sola fint og godt over bjugnfjorden, og været er mer fantastisk enn det har vært på lenge. Skammelig nok kjenner jeg at jeg faktisk må ta en dupp hvis det skal bli noe av denne dagen, jeg er veldig uvel i dag, blæ.. En times tid med øynene lukket burde hjelpe, så skal resten av flatpakkene opp - Det er målet i dag. 

En fantastisk lyd.

Der var den lyden igjen, for andre gang i mitt liv skal jeg nå høre den kontinuerlig. Raske bølgete frekvenser som brer seg utover i rommet. Det høres ikke menneskelig ut, det er som et ekko fra et ukjent vesen fra det dypeste hav. 

I dag fikk vi høre hjertet ditt, det slo helt perfekt. Lille du, med dine omlag 6 cm.

Jeg og disse store tankene mine, du kan vel skjønne at de har eskalert litt ekstra i det siste. Hvem er du? Hvem blir du? Hvordan er det mulig? Som 16-17 åring var jeg bare gravid, om du skjønner.. Nå vokser det et liv inne i magen min, et voksende liv som trenger både vann og næring. Og det er min oppgave å bære det frem.

Det va fint å være gravid den første gangen, men det er enda finere nå, nesten litt merkelig noen ganger faktisk. Jeg manglet vel litt den forståelsen av hva som virkelig skjer med kroppen, verden og det mulige umulige. 

Jeg føler meg så velsignet over å få være mor til ei så fantastisk jente som TS og ikke minst det kommende barnet, jeg feller noen tårer bare av å tenke på det. Jeg gråter jo av alt, me det er likevel reelt. Tårer av glede. 

Velkommen til et nytt nabolag.

Like før jul ble bygginga av huset ferdig og det ble innflytningsklart. Med flatpakker og skruing til lagt på natt + en litt mindre velfungerende kropp kan man fint si at det tærer på det ene og det andre, men vi kom i mål og vi er inne. Det er fortsatt litt tomt og det mangler nok en god del enda, men det er såpass at vi fint kan bo her og vi har offisielt flyttet til et nytt nabolag. 

Det har vært en en spennende reise å bygge et hus selv, det har vært mye å tenke på og det har vært mange valg og diskusjoner. 

Ikke minst så har det vært kjempespennende og det var utrolig gøy å se resultatet helt til slutt, nå gleder jeg meg masse til vi er helt ferdige! Kanskje jeg kan lage en house tour på video når vi er ferdige - Jeg fikk nemlig nytt kamera til jul! Vi får se. 

Jeg er gravid.

Hei og takk for sist! Lurer du på hvor jeg ble av? Kanskje ikke.. men jeg forteller det likevel. Jeg ble borte igjen...

Ikke lenge etter min revolusjonære trening-oppstart og alt som fulgte med lyste det et stort pluss mot meg, og det var ikke et hvilket som helst pluss.

This little blue fella.

Dagene var preget av utmattelse, kvalme, lavt blodsukker og oppkast i over 2 mnd. Og hva skulle jeg liksom si? Jeg kunne ikke offentliggjøre noe på bloggen og jeg kunne ikke akkurat kalle meg syk heller...

og det har jeg vel også måtte høre en god del ganger - å være gravid er ikke en sykdom. Nei, det er det ikke, men jeg skal love deg at det kan kjennes veldig ut som det.

Det begynner heldigvis å bli betydelig mye bedre nå, jeg orker i alle fall å bli med på ting.

Jeg var aldri så utslått i mitt forrige svangerskap, så dette er forholdsvis helt nytt for meg!

Alt i alt så vil vel alt være verdt det til sommeren, da vi sitter med en nydelig liten baby i armene ❤

Jeg lurte dere.

Vet du hva, jeg lurte dere. Jeg sa jeg skulle begynne å trene i høstferien, men sånn ble det altså ikke.. Det ble så mye annet og plutselig var ferien over! Men nå er jeg da altså i gang, og det for fult - Det er så himmelsk deilig. Jeg har heller ikke bil tilgjengelig for øyeblikket og må derfor sykle til og fra skolen. Jeg er allerede ekstremt sliten, men på en veldig god måte. Det beste er at jeg får sove med en gang om kveldene og da sover jeg rimelig godt. 

Det er jo ganske nytt enda, men det jeg allerede har veldig mye fokus på nå er faktisk mat, i den grad av at jeg husker å spise fordi jeg vet at det ikker noen vits om jeg ikke spiser godt, og den andre tingen er å rekke over alt - Det lover godt, og kanskje vondt. Det er litt sånn med meg at jo mer jeg har å gjøre, jo mer struktur og orden har jeg, problemet er jo at det fort kan bli for mye og at jeg begynner å drite i å dra på trening eller noe og da blir det kluss. Haha. Livet altså.

Uansett, for den som måtte lure, med trening så mener jeg styrketrening. Nå gleder jeg meg til alle "milepælene" og mestringsfølelsene jeg skal igjennom, jeg har enda ikke satt meg noen mål da jeg tenker at jeg skal ta det litt rolig nå til å begynne med. Så det første "målet" vil nok bli så enkelt som å gjennomføre det, få det som en rutine og kjenne på hva det gjør med kropp og sinn.

Trener du noe? 

     

Uten vann.

Var det noen som sa høstferie? I dag våkna jeg klokka 6(!!!) og jeg fikk neimen ikke sove igjen heller, tenkte derfor at jeg skulle stå opp å gjøre alt mulig rart egentlig, MEN siden vannet hadde skrudd seg av i går kveld kunne jeg verken dusje, pusse tenner eller lage frokosten jeg ville ha i morges - Derfor ble det å stå opp helt utelukka for min del.

Jeg sendte snapper til omtrent alle som bor i nærområdet og søkte intenst på nettet til hva årsaken kunne være.. Jeg fant selvfølgelig ingen svar. 

Litt senere sovnet jeg omsider, men du vet når du våkner og ligger våken i typ to timer før du får sove igjen? Da er du ferdig liksom. Jeg var derfor skikkelig jentesur når jeg sto opp og samboeren min fikk gjennomgå, enda han klarte å fikse vannet, stakkars fyr. Det var min feil til og med, da jeg hengte opp klær i går rørte jeg uheldigvis på en eller annen kontakt, som jeg tilsynelatende hadde null peiling på hva gikk til. Vi var derfor uten vann fra JEG hadde pussa tenner til klokka var rundt halv 11 i dag. Føler meg så smart. 

Akkurat nå sitter jeg så sminkefri som jeg kan være, inntatt næring i form av frokost og kommet over pms-faktene etter en kopp salig kruttsterk kaffe. Og jeg sitter faktisk å leser nyheter, blogger og det som er egentlig, før leste jeg mest blogger og så på yt-filmer, men av en eller annen grunn har jeg bare begynt å lese på alt som finnes - kanskje det er litt av mitt indre jeg som har begynt å falle til ro? Eller så har jeg bare blitt gammel og må få med meg hva som skjer.

Nå skal jeg straks ut å gå litt, før det blir jobb senere! Hva skal du i dag? :-)

Edit; Endret overskriften, den så veldig drastisk ut, når jeg fikk tenkt litt over den. Om noen skulle lure på det!

Lol, er du ikke perfekt?

Nei, kanskje ikke.

Livets store krav, men så uoppnåelig. Perfekt. Perfekt. Perfekt. 

Det er neste forventa at du skal prestere godt på alle fronter i dag, se ut som det, gjør sånn, ikke gjør sånn. Okei, nei, men da gjør jeg bare sånn. Nei, det er feil. Vær best. 

Jeg klarer det ikke, jeg klarer ikke å være perfekt. Jeg klarer ikke å få 6 i alle fag, jeg klarer ikke jobbe mer enn jeg orker, jeg klarer ikke å huske alt til en hver tid, jeg klarer ikke sette meg ned hver kveld å smile.
En kveld så gråt jeg igjen - WOW, nå må ta helt av her, gråt du? Ja, jeg gråt fordi jeg var sliten. Men etter på var det bare borte, det hjelper å slippe det ut en gang i blant.

Dagene består av å huske prøver til en hver tid, innleveringer, hvilken tid jeg slutter på skolen, hvilken tider jeg begynner,  hvilken dager skal jeg jobbe, hvilken lekser dattera mi har, hun skal lese hver dag, nei, vent, når skifta jeg på senga sist? Nei shit, glemte å vaske stekepanna fra i går. Hva skal vi ha til middag i morgen?????

   

Ikke si det til noen, meeeen:

Jeg sovner av noen ganger. Jeg spiste en hel pose smash til middag en gang jeg var alene. Og en gang spiste jeg en GOD MORGEN youghurt til middag og ungene fikk pølse. Jeg glemte en gang å sette på vaskemaskina. Vet du hva, jeg har faktisk glemt at vi har prøve flere ganger!! Jeg glemte å kjøpe grillpølse til en dag tuppa skulle grille på skolen. Jeg ser ut som en idiot etter at jeg har malt. Jeg spiser i senga når jeg føler for det. 

Men hvorfor skal man unnskylde seg for alt? Får jeg besøk her hjemme og det er litt rotete så er jeg rett på: "ikke se på rote, jeg har hatt det litt travelt HEHE" eller "jeg har ikke orka å tatt koppene, fordi..", og jeg er ikke alene her og det vet jeg, jeg har vært på besøk til mange venninne som sier nøyaktig det samme. Men kjære deg, du trenger ikke unnskylde deg, jeg vet hvordan det er.

    

Men likevel er jeg så uendelig takknemlig for ikke å være perfekt, fordi jeg lærer stadig og jeg skal fortsatt lære. Jeg har lært at jeg er en person som faktisk MÅ skrive ned alt som skjer, hvis ikke så kan jeg garantere at jeg glemmer en eller annen ting. Jeg har lært at jeg kan mye mer enn jeg trodde at jeg kunne og blir stadig overrasket.

Jeg føler meg privilegert som gjør de små feilene som gjør at jeg kan le med vennene mine og at vi kan dele erfaringer med hverandre - Nettopp fordi jeg spiste den posen med smash til middag, fordi jeg ikke gadd noe annet.  Jeg humrer litt inni meg nå jeg tenker på  den gangen jeg sto å smilte av at middagen var klar, men likevel glemt å spise den selv, og det kan jeg huske på en annen gang middagen er klar og jeg egentlig bare vil stå å huske på alle kongene vi har hatt i norge på grunn av en prøve.

Jeg og venninna mi kan bryte ut i latter fordi vi har en haug med klær som _enda_ ikke er bretta etter en hel uke, og fordi stua er stapp full av lego. Og vi sier det hver gang, hvorfor tok jeg det ikke med en gang?  Og ikke minst så lo jeg hysterisk den gangen jeg presterte å gå inn i feil bil fordi jeg var stressa. Det satt en gutt, sikkert rundt 18 år, i bilen og han lo godt han og.

For nei, alt trenger ikke være A4 eller pedagogisk riktig hele tiden. For jevnt over så går det opp i opp og jeg har klart mange ting og jeg gjør mye rett, men det finnes så mange som ikke forstår at joda, det glemte du, men hva med de 10 andre tingene som ikke ble glemt? Har du tenkt på det før du dømte han som kjøpte fastfood til middag fordi han ikke gadd noe annet?(også til barna og da gitt). Nei, du tenkte vel ikke på det, fordi alt må være så fordømt perfekt hele tiden. Vel, jeg er ikke det. Jeg vil i hvert fall mye heller være min egen versjon av perfekt.

   

Begynne å trene igjen?

Hahahahaha, ler nesten meg selv til døde, hver gang jeg sier at jeg skal begynne å trene igjen.. Igjen liksom. Alt er _igjen_. Men er det noe jeg har lært her i livet så er det at vi må gjøre noe ganske mange ganger, før vi innser at det enten ikke er bra for oss, eller at det faktisk er bra for oss. Jeg trener jo litt nå og da hjemme, går litt turer og sånn - Men det er ikke nok, haha. Vi kan jo se hvordan dette starter allerede? Hah. 

Det er i alle fall høstferie nå og det er den perfekte måten å starte på, da har jeg på en måte tid til å være litt ekstra sliten, da den første uka gjerne er mest krevende. Jeg fant også en veldig nyttig link, hvis du også egentlig bare sitter å vente på å starte kan du få noen god råd her. Og egentlig mange andre linker også om du søker "trene igjen" på google, haha.

Jeg håper i alle fall at jeg finner en god flyt på det denne gangen, det er jo en del andre gjøremål som også skal gjennomføres i løpet av uka for tiden også - Derfor er det lett at det kan bli for mye og at jeg faller av. Jeg vet at jeg trenger mye struktur i hverdagen og at jeg i enkelte tilfeller må roe meg ned, nettopp fordi jeg vil for mye. Men man kan jo ikke gi opp, så jeg prøver igjen, og igjen, og igjen. 

Og det er akkurat det som er en av mine gode egenskaper her i livet, jeg prøver igjen. Du skjønner, det går, hvis du virkelig vil. Jeg vil, men noen ganger tror jeg at jeg ikke vil. Men nå skal jeg. Mye av hverdagen min har endret seg helt sinnsykt mye de siste to månedene og det er så JÆVLI deilig. Og hverdagen gir mer mening, jeg står ikke opp fordi jeg må lenger, jeg står opp fordi jeg vil - Jeg vet jeg har blitt misforstått her før, så derfor ber jeg deg tenke deg om når du leser akkurat den setningen der. I`m doin` fine. Jeg er faktisk nesten ustoppelig uansett hvordan du vrir og vender på det. 

For omtrent 3-4 år siden (tror jeg det er), klarte jeg nettopp dette, da hadde jeg en fin balanse på ting generelt: jobb, trening, hverdag, jeg hadde struktur på alt - Samtidig som jeg hadde det så himla godt med meg selv, fordi jeg trente, spiste sunt og hadde egentlig ikke så mange bekymringer utover det vanlige i livet. Det var som å være 9 år igjen, min største bekymring var og ikke vite hvordan jeg skulle få ut den jævla floka av håret på barbien min. 

Let`s do this!