Uka som gikk.

Ukas opptur: 
Den fantastiske himmelen jeg og kjæresten min kjørte under til knarren var helt amazing og det har faktisk veldig stor betydning for meg. Den kommer jeg til å minnes lenge. Som knytter meg opp mot hytteturen. Så den er vel alt i alt ukas opptur. 
 

Ukas nedtur:
Jeg har mange ting jeg skulle har gjort, som jeg ikke har gjort og det stresser meg noe helt sykt. 

Ukas sang: 
Malibu av Miley Cyrus. Seriøst, high five til den dama der. 

Ukas mat: 
Makrell i tomat faktisk, haha. Som førte til dette en dag

Ukas fokus: 
There will be better times. 

Ukas Bilde: 
I just love it


 

Hva faen lever jeg for?

Så merkelig.

Vann, hav, sjø, ferskvann. Land.

Hvorfor puster ikke mennesker under vann? Et feiltrinn og Poseidon får overtaket på deg. Død. poff. Borte. Plutselig er du ingenting. Kroppen din vil fortsette og være som den var, men det som en gang var vil ikke lenger være. Ditt indre har reist. 

Hvor er du?

Hva er vitsen med å leve... Når døden kan inntreffe når som helst, når vi minst venter det.

Vi er alle liksom usle små spillebrikker, noen mer betydelig enn andre, men ingen klarer seg uten hver brikke likevel. Et hav av puzzlebrikker. Vi lever rett og slett for å underholde hverandre. Vi ler av humoristen, vi jubler over OL-vinneren, vi smiler av den kjekkeste, lar oss fascinere av den dyktige.....

Vi vil være venn med den rike og trekker oss bort i fra den fattige på gata, den ene mer underholdende enn den andre og i automatikk vil de fleste trekkes mot de som kan gi mest. Men hva om den fattige lever for å elske? Hva om han kun lever for å dø? Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette avsnittet.. Tankene løper løpsk i den deilige brisen og lyden av bølgene som slår inn mot berget. 

Noen av oss finner roen;
Jeg lever for å hjelpe andre
Jeg lever for å lage mat
Jeg lever for sporten
Jeg lever for å få barn

Men hva med meg da? Hva lever jeg for?

Jeg sitter i skrivende stund på et berg rett ved sjøen, det er fjære. Jeg ser opp mot himmelen, lurer på hvor langt det er opp til ingenting. Æsj, sola blender meg litt, myser med panna før jeg trekker blikket mot en liten gruppe med maur. Små, oransje hardtarbeidende maur, det må være omtrent et dusin av de. Disse hardtarbeidende maurene lever for kolonien sin og deres oppgave er beskytte og videreføre sin art. 

Jeg kan høre latter fra ei hytte opp i leia her, de ler høyt. Lurer på hva de ler av.. Hva de lever for. Kanskje dette er mennesker med bena godt plassert på jorda og har svaret på alle sine spørsmål her i livet? Jeg vet ikke. 

Det er rart at hver og en av våre arter har en hensikt her i verden. Og alle individer har like stor betydning, men jeg klarer ikke forstå hva jeg, lille meg, skal utrette her i verden.

Hva er min hensikt? Hva faen lever jeg for?

 

I ღ you.

Ut på tur, aldri sur.

Nå har vi spist frokost og kost oss med kaffe, jeg og mini har tenkt til å ta oss en tur ut på oppdagelsesferd ganske snart. Det er flere markeringer etter krigen her og på storfosna (naboøya), og vi har tenkt til å gå og utforske et av de. Det er et stykke å gå, som vil si at jeg endelig får pressa inn en gåtur igjen - Det var på tide kan du si. Det ble ikke gått noe i går heller, sett bort i fra at sekshjulingen gikk på høygir i hvert fall. Men det  ble i det minste en luftetur, da. 

I dag tror jeg det blir en nok så aktiv dag og det er så deilig og tenke på, spesielt med tanke på at humøret har vært som det har vært i det siste. Det er vel sant som de sier: "ut på tur, aldri sur", nesten i alle fall. Vannscooter, vannski, båt, gåtur og det ene og det andre. Herlig! Det eneste som mangler nå er at det blir litt varmere i lufta og sol! Ha en fin dag alle sammen!


Jeg følte meg så fri.

Vi tok en aldri så spontan tur til Kråkvåg for helgen, foreldrene til kjæresten min har hytte her. Det er nærmest en renselse være her, det er utrolig vakkert på denne øya og jeg trives veldig godt her.

Jeg føler meg så fri ute i naturen for tiden og det å være her nå er det vi kan kalle en "blessing", mildt sagt. Jeg er allerede utslitt etter den deilige friske sjølufta, men jeg er fast bestemt på å få meg en gåtur før leggetid. 
Omtrent noe av det første vi gjorde var å tre på oss våtdrakter og hoppe ut i sjøen, det var iskaldt, men totally worth it - Jeg følte meg så fri, så levende i noen sekunder. 

Adrenalinet pumpet for hver gang tanget rørte ved foten min og når det iskalde vannet presset seg igjennom våtdrakta. Hadde det ikke vært for at jeg måtte blitt der hvor jeg hadde vært, skulle jeg latt meg selv drivet ut mot det åpne havet, og latt tankene drive med. 

Synd at vi ikke ble ute så lenge....

Det er noe med den naturen og hva den kan gjøre med oss.

Hva griner du for nå igjen? Seriøst, slutt.. 

26.05.2017, fredag. Klokka er 02:44.

Jeg gråter igjen.

Den lille jenta som jeg er så heldig å få være mamma til ligger trygt og sover i senga si etter en lang og fin dag. Lillebroren min ligger over her og er plassert på stua vår, i godt viten om at han slipper å kjøre på scooter hele veien fra hjemplassen vår. Kjæresten min ligger på min venstre side, utslitt og kaputt. Like sovende og vakker som om han skulle vært en mannlig versjon av Snehvit. 

Jeg vil ikke vekke noen, jeg biter godt i puta i håp om at ingen skal høre de tunge hikstene mine, trekker dyna over hodet for å dra inn snørra i de tette neseborene mine. Jeg får ikke puste. Trekker dyna bort og gisper etter luft.. Repeat.... 

Hva griner du for nå igjen? Seriøst, slutt.. Jeg vet ikke... Jeg er sliten. Jeg måtte svare på spørsmål jeg ikke ville svare på i dag. Jeg spiste for mye usunt. Jeg har ikke gått tur på tre dager. Ellers bortsett fra det, så gråter jeg bare for å gråte.. Fordi jeg er lei meg, men vet  ikke hvorfor. 

Unnskyld Christine, men noen ganger klarer jeg ikke stoppe tårene dine før de renner nedover kinnene dine. 

Det var ekstra utmattende å dra på besøk i dag, det var uventet mange mennesker der og jeg hadde lyst til å gråte og gå der i fra i det øyeblikket jeg satte meg ned i sofaen. Det var enten det, eller løpe ut der i fra som en tulling uten at noen hadde visst hvorfor. Det var mer som et sammenbrudd fordi jeg ikke kjente noen av disse menneskene noe særlig. 


Seriøst da, jeg hadde ordna meg litt ekstra i dag, som om jeg skulle dratt på jobb, eller i et møte, eller en tur til byen. Jeg burde strålt, men jeg gjorde ikke det. Ikke i det hele tatt. Posta noe greier på instagram, fordi det fikk meg til å føle meg bra. Jeg hadde tatt bilder på forhånd, fordi jeg skulle skrive på bloggen om hvor fint jeg hadde det i dag. Jeg ville løyet før jeg visste at jeg kom til å ligge her og gråte over det. Delvis i hvert fall, fordi det var fint også, da. 
Jeg var alltid så frempå før, viste hva jeg skulle si til hvilken tid - Jeg likte å være blant andre mennesker, men jeg kan nesten ikke si at jeg gjør det lenger. Jeg lengter etter den meg-følelsen. Den selvtilliten.  Jeg finner den nok. Men vi vet alle at Roma ikke ble bygd på en dag tenker jeg. 

Det skremmer meg litt egentlig. 

Det skremmer meg at jeg i det ene øyeblikket er så glad, og i det andre har jeg kræsja totalt. Vil bare gråte. Forsvinne. Bipolar? 

Om ikke jeg blir diagnostisert med bipolar snart, så kan i hvert fall bloggen få det. Jeg skal utredes og jeg er både glad og redd for det. Jeg er ikke ekstrem, men noe plager meg, blant annet alle disse ukontrollerte tankene og følelsene. 

I morgen kommer jeg nesten 99% sikkert til å poste noe fint, noe om enhjørninger eller noe. Glitter. Litt glitterstøv på en ellers ræva dag. For det er ikke snakk om en dårlig dag lenger, det er en dårlig periode nå. Kanskje er det for lite søvn, for lite mosjon, eller dårlige matvaner. Jeg datt ut av alt jeg holdt på å komme inn i på en og samme tid. Hvor ble det av disiplinen da, føken? 

Tårene renner ikke lenger. 

Det hjelper å skrive...

Jøss, det er mye mørke innlegg her nå. Hva kan man si, dårlig periode vet du, det vil gå oppover også.

Og jeg vil bare påpeke at ikke noe av dette er for oppmerksomhetens skyld, jeg har rett og slett funnet en måte å fortelle min "historie" på,  funnet noe som kan kalles min medisin, en hobby, en wake up call for andre, et innblikk.. Ja, kall det hva du vil. Så lenge det hjelper meg og kanskje noen andre.
Det hjelper i alle fall meg å holde på med noe jeg liker, om jeg er glad eller lei meg spiller ingen rolle. Og vet du hva, jeg elsker oppmerksomhet da. Det kan jeg ikke nekte på, men jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, om du skjønner? Jeg er heller ikke på vei inn i noen psykose av noe slag, jeg er rett og slett bare "reinbarska" ærlig om hvordan ting faktisk kan være noen ganger, selv om man ikke gjør slik som man tenker bestandig. Det er lov til å spørre om hva man vil også, jeg svarer gjerne, på det jeg vil svare på i alle fall. Det er ikke sikkert jeg har svaret selv heller.
Dette er  jo tross alt min boble. Mitt lille fristed. 

4:02 - Jeg turte endelig å trykke på publiser. 

"Du er ikke særlig pen".

Jeg kan gå ut døra og være livredd for ikke å være bra nok, eller ta på solbriller og hette fordi jeg er stygg. Jeg kan gå ut døra og føle meg som en million, og jeg kan gå ut døra med en selvtillit på 1000, _uten_ sminke.

Mange tror at jeg har selvtilliten til Michael Jackson, sannheten er at jeg ikke er i nærheten en gang - Jeg bare later som, eller noen ganger later jeg som. Selvtillit på deltid. Kan vi kalle det.

Jeg gir meg selv den endeløse peptalken om at dette går bra. Eller så avlyser jeg avtalen fordi jeg feiger ut. Frykten for ikke å være bra nok kan lett ta over noen ganger. 

Noen ganger tar personligheten min av, fordi jeg blir ivrig og finner trygghet settingen. Føler meg bra nok liksom. 

Det er vanskelig å føle det sånn fordi jeg er en person som også liker å være midtpunktet, jeg liker å vises. Men om to timer vil jeg bare graves ned i jorda, skjønner du? Nei, ikke jeg heller.
 

"Du er ikke særlig pen", "du er stygg", "Unnskyld meg, men har du sett dette?".

Jeg bitcher speilbildet mitt. Komplekser.

Sminker meg og tar 3000 selfies, 5 blir brukbare. Æsj, dritt dag. Dårlig lys. 

Fiksering. Drivkraft. Innflytelse. Inntryk. Glans. Glød. Forventninger. Krav.

Det er så himla vanskelig å leve i dag.

Et tomrom som ikke kan fylles.

Jeg snakker så klart om snusen nå.. Forbanna snus.

Jeg har snusa siden jeg var omtrent 14-15 år nå, i noen perioder røykte jeg. Jeg gjorde ingen av delene når jeg gikk gravid eller ammet, men hallo, jeg begynte igjen. Jeg forbanner den dagen jeg tenkte at dette var kult. Christine på 14, snart 15, du er sykt ukul og du har gjort ting litt ekstra komplisert for meg nå. Tusen takk, tusen JÆVLA takk for ingenting. 

Jeg MÅ ikke slutte, men jeg har fått så mange grunner til å gjøre det nå - Jeg har rett og slett bestemt meg for at denne gangen skal det skje. Ja, jeg har prøvd før og det har gått rett vest. Fordi det er et levende mareritt og skal slutte med snus, i hvert fall for meg. 

Jeg går konstant og er urolig, og sover dårlig, noe jeg for så vidt gjør i fra før, man begynner jo og tenke på om det virkelig e verdt streve... Jeg har får lyst til å rive av meg håret, stikke nåler i leggene, sette tannpirkere under neglene... alt hadde vært bedre enn denne tomheten som jeg ikke klarer å fylle (satt litt på spissen). Noe snusen alene har gidd meg er vondt i hode, desto større rastløshet i form av at jeg ikke klarer å konsentrere meg om simple ting til tider. Om det ikke handler om mat da, faktisk..
Der er det stikk motsatt, mat og turgåing har blitt stor terapi for både det ene og det andre i livet mitt nå og jeg koser meg når jeg står og danderer min egen mat for så å ta bilde av det. Jeg har faktisk nesten alltid gjort det, men nå har det liksom blitt en stor "greie". Jeg MÅ.

Jeg har også blitt mer kreativ og sunnere... Og det er veldig BEVISST i forhold til det sunne i tillegg til at jeg velger det litt ubevisst i forhold til treninga. Litt av poenget med snusslutten er jo for å få en sunnere helse blant annet, men igjen, sunnere må det bli uansett.. For det er vel ikke til å legge skjul på at om jeg skulle pakket i meg sukker og fett uten begrensninger under dette syke matsuget/godtersuget, hadde jeg lagt på meg 20kg innen 7 måneder.

Det ser ut til at inntil videre er det mat og godsaker som skal fylle tomrommet mitt, for det er bokstavelig talt det det er. Et tomrom. Og det gjør vondt, så inderlig vondt. 

Og om noen lurte, dagen i dag har vært kjempe fin, mini har kommet hjem og det gjør underverker. 


 


Sunn pizzabund, halve vegetar og halve skinke og choritzo. 

Legg meg gjerne til på snapchat, der heter jeg superch2, der kommer det ut litt mat, snacks, sutring, friluft, you name it. Du kan rett og slett følge meg litt ellers i hverdagen. 

Christine, hva er du? 8 år?

God kveld.

Jeg har spradet rundt i victoria secret undertøy, gullsko og i arbeidsgenseren til typen i flere timer nå. Ryddet i klærne mine, drukket pepsi max fra vinglass og knaska nøtter. 

Jeg har hatt en skikkelig dårlig dag, sånn helt insane - Jeg skal liksom slutte å snuse også, og det hjelper jo ikke akkurat når du i perioder har det litt dritt fra før. Det er virkelig en uutholdelig smerte og det er desidert verst på kveldene.

Ahh, jeg er dog dronning i high heels. 

Jeg kan virkelig være langt nede i perioder, men jeg har en veldig god egenskap i forhold til dette også, jeg kan nemlig få det til å bli morsomt etter på, som i dag for eksempel.... Jeg hadde nettopp vært å gått tur med ei venninne opp fjellet her, jeg fikk det litt travelt og måtte skyndte meg i all hu og hast til monter. Måtte dit for å se på kjøkkenet til huset vi skal bygge. Jeg var kjempesliten og jeg var drit sulten, og ikke minst snusklein... Gikk gladelig inn på kiwi, plukket med meg agurk og løk, før jeg gikk videre til hovedmålet; kyllingburger fra dagens burger. MEN SÅ VAR DET SØREN MEG TOMT!!

Jeg så nok ut som en idiot der jeg sto, midt i butikken og verden hadde totalt rast sammen.. Man kunne sikkert se skuffelsen i ei jente på 24 år på lik linje med et barn som ikke fikk sjokoladen han pekte på.  Jeg hadde gledet meg til dette i flere timer og magen rumlet. "Greit det, det var den kunden" tenkte jeg inni meg og la agurken og løken tilbake, før jeg gikk inn i bilen og der kom tårene. Jeg var bare så sliten..

Det ble hjemmelaget kyllingburger i stede og de ble gode altså, bare så du vet det. Adda en god del latter mens jeg blanda sammen farsen og tenkte tilbake på hendelsen. Christine, hva er du? 8 år?  Ja, noen ganger. 


Jeg gråter mye, men de vet det ikke. 

Jeg er sint, jeg vil gråte, jeg blir lett irritert.

Søndag. Jeg er alene. Mandag. Alene igjen.

Jeg hater å være alene, men jeg elsker det også - Det gir ingen mening. Hva faen, du er så teit du. 

Alene med tankene mine, de spiser meg opp... Hvorfor gjør du sånn, hvorfor klare du ikke, hva er galt med deg, hvorfor kan du ikke bare???.. Jeg klarer ikke.

Jeg har godt med venner, men er likevel så ensom. 



Jeg har det ofte sånn, men du ser det ikke. Jeg gråter mye, men de vet det ikke. 

This amazing day.

- S U M M E R V I B E S - 

"La oss gjøre alt på en gang, det blir best sånn".

God morgen alle sammen! Her er det sol og mildt med små lette vindkast som kommer og går. Jeg har allerede spist frokost og hivd alle dynene ut på verandaen, i dag er en slik dag der jeg tror jeg får gjort himla masse og blir ferdig med alt jeg har startet på + går tur + sole meg + lage sunn god mat + blogge + vaske hele huset + + + + +

Kryss i taket om jeg får gjort en av tingene tenker jeg. Nei, så ille er det vel ikke - Bare noen ganger. Dette er noe som virkelig irriterer meg over meg selv, jeg begynner på en ting, men blir jeg noen gang ferdig? Jo da, stort sett så blir jeg ferdig, men det kan ta så sykt lang tid og jeg skal helst begynne på 100 ting samtidig. Skal jeg vaske dusjen er det klart at jeg må vaske under lampa på soverommet også, for ikke å glemme alle tingene som skulle vært sortert. Det skal selvfølgelig skje _samtidig_, Oppi alt skal man lage middag, være et menneske, hente barn på skolen, klø seg på ryggen, blunke osv.

Jeg elsker når jeg får en uforutsett melding av en venn eller noe "er hos deg om 30 min", vel, har du ikke sett vm i sprint, cross, kunstløp, ludo og stein-saks-papir, alt på en gang, så vet du ikke hva jeg prater om i det hele tatt når jeg kan fortelle deg at 30 minutter, det kan være mine 10 år der og da. Gi meg en tidsfrist og la meg vente til siste liten, så kan jeg flytte fjell. Satt litt på spissen selvfølgelig. _Litt_.





Hello friday.

Dagen i dag har ikke gått med til stort, har begynt å rydde ut av roterommet og ordnet litt på jentungen sitt rom. That`s it.  Og spist meg forderva på taco selvfølgelig... Spiser fortsatt.

Tenk om vi kunne fly.

Tenk å kunne sveve fritt blant skyene, over hav og fjell, gress og trær. Tenk å kunne sveve over menneskene og høre alt, men likevel ikke bry seg? Tenk om du kunne fly, og kunne sveve med regnbuen, eller sirkulere rundt sola og dra en tur innom månen. 

Frihet. 

Visste du at ravnene til guden Odin, altså Hugin og Munin ble brukt til å høre og se? Hver eneste dag dro de ut i et eneste oppdrag om å se og høre hva som ble sagt og gjort i både menneskeverden og gudeverden. Og det gjorde at Odin ble den mest kloke og kunnskapsrike av alle gudene. 

Visste du forresten at Hugin og Munin betyr tanken og minnet? 


Men hva om jeg kunne fly og ikke du? Hadde jeg da blitt mer kunnskapsrik enn deg? Hadde jeg blitt klokere og visere? En ting er vel sikkert og det er at vi aldri kommer til å finne ut av det. 

Hvis jeg har kunnet fly, skulle jeg ha svevet inn over fjorden, latt handa mi laget små bølger i vannet før jeg hadde fløyet opp mot sola og tatt et par loops. Ja, det skulle jeg ha gjort. 

Deretter skulle jeg skrensa ned i vannet og laget tidenes vannsprut som ville formert den mest nydelige regnbuen du noen gang har sett, før jeg hadde følgt den ut, og inn mot en ny verden - Et superCh-utopia. 

Hva ville du gjort? 

Jeg var overbevist om at jeg skulle dø.

For litt over et år siden, fikk jeg for første gang erfare hvilken kraft angst kan ha på menneskekroppen. Mitt første panikkanfall, og jeg var sikker på at nå er det slutt, hjernen min var i full panikk og kjempet med hele min kropp for å holde stritt på det hele - På det vi da trodde var en allergisk reaksjon på en penicillinkur jeg nettopp hadde startet på.

Vi satt i bilen på tur hjem fra en forestilling, jeg hadde sovet lite, var utslitt og tenkte på alt og ingenting. Før jeg plutselig merket en merkelig smak i munnen, jeg fikk vansker med å puste og trodde halsen min skulle tette seg fullstendig igjen. Mamma kjørte bilen og handlet vel i panikk, da hu desperat prøvde å få broren min til å ringe legevakta - Hele historien inne i bilen er faktisk ganske reelt morsom, hvis man setter det litt i perspektiv. Men akkurat der og da, var det alt annet enn morsomt.

Det var ikke langt bort til legevakta der hvor vi var, men det føltes ut som en hel evighet - Det var ganske avgjort i tankene mine, jeg skulle dø. Det var nå det skulle skje. Jeg kjempet selvfølgelig i mot det jeg trodde jobbet i mot kroppen min, men det jeg virkelig gjorde, var definitivt å slite meg selv mer ut ved å jobbe med kroppen min, hjelpe den å pumpe desto mer adrenalin for ingenting. For i bunn og grunn var det kun psyken min som var så redd for at jeg skulle ha et allergisk sjokk at jeg genuint trodde på det til slutt.

Vel fremme hos legevakten, og jeg hadde klart meg hele veien - med en pusteteknikk  jeg fant i forbifarten, når vi kom frem falt jeg mer som ut av bilen og legen kom springende i mot meg. Jeg fikk kavet meg inn i gangen før jeg plutselig mistet følelsene i bena, og det kjentes ut som om jeg skulle besvime - Men sannheten er at man gjør ikke det under et panikkanfall har jeg blitt fortalt, det er visst ikke mulig.. Hvis man ikke virkelig hyperventilerer på et umenneskelig nivå eller noe. 

Jeg husker det som om det var i går, det var helt jævlig de neste sekundene, jeg så opp på legen og sa "nå dør jeg, jeg klare ikke å kjenne kroppen min", jeg lukket øynene mine i håp om og faktisk bare få slippe den jævlige følelsen, få en ende på det - Men ingenting skjedde, kroppen bare jobbet videre på høygir. Stresset seg videre igjennom anfalle. 

Vi var ikke klar over det da, vi hadde faktisk ikke noe svar på det - Men det viste seg fort at de neste par månedene skulle bli et reint helvete i livet mitt, takket være angsten. Angsten for å dø. 

Jeg var så mye inn og ut av legekontoret den perioden, at jeg like så godt kunne hatt klippekort. De fleste legene begynte å kjenne meg igjen og det var rimelig flaut for meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg, jeg klarte ikke være alene og jeg var _MYE_ hos foreldrene mine i denne perioden. Det første panikk anfallet ble ikke det siste, heldigvis hadde jeg ikke mange av de, men heller det som kunne bygd seg opp til å bli det og det er ille nok. Jeg fikk utskrevet milde beroligende midler som jeg skulle ta ved de værste anfallene - Du vil sikkert tro det er lett, men når du har angst for å dø, for å ikke kunne røre deg eller at hele halsen din skal hovne opp - Da er det ikke lett å skulle ta noe som roer ned kroppen din. 

Det var ikke det at jeg ikke klarte meg alene, men jeg var så redd for at jeg plutselig skulle dø, og at ingen skulle finne meg eller i værste fall at dattera mi skulle bli den som måtte finne meg alene. Det var frykten. Det kan kanskje virke litt blåst, med tanke på at jeg generelt var frisk, 24 år og ingen omgivelser som tilsa at jeg kunne dø når som helst. Men det er utrolig va hjernen våres kan gjøre med oss. 

Jeg har fortsatt angst, litt nå og da, noen ganger litt verre enn andre ganger - Men jeg har virkelig kjempet for å få den kontrollen jeg har over denne forbanna angsten. Jeg har funnet mine egne måter å deale med det på, fått tips og råd.. Jeg har egentlig tatt til meg alt som er å ta til seg i forhold til det å "bekjempe" angst. Jeg merker at å fortelle om slike ting til de som ikke har opplevd det, forstår ikke hvor jævlig det faktisk kan være, det er som om de tror du bare tuller. Men en ting er sikker, vi er alle merkelige vesner og  vi har har alle, mer eller mindre i alle fall, fått utdelt en hjerne - med en merkelig og mektig kraft, så det er klart at den kan styre oss mer enn du som er så "vanlig" tror.

Jeg kasta skjorta 483 moh.



Fornekt en dårlig dag.

I dag sto jeg opp ganske sent, tror klokka var litt over 11. Tante rød har kommet og øynene mine var hovne, og klistret sammen når jeg våknet. HERLIG LIKSOM. Ja, det va i hvert fall det jeg tenkte akkurat i det jeg fikk ålt meg ut av senga. 

Jeg har allerede dusjet, spist frokost, tatt et par bilder og ryddet på kjøkkenet og det er en ganske bra start likevel. Jeg merker at i dag er en sånn dag der ting bare skal bli dritt, I dag velger jeg å fornekte det; "Nei, i dag blir en fin dag, spis frokosten din, ta deg av dine ærend, og ta en topptur". Og det er akkurat det jeg har tenkt til å gjøre i dag.

Det er ikke rart hodet og sjela blir innstilt på en dårlig dag etter flere dager med sol og varme, også skal du stå opp til det ene og det andre + regn. Samma det, dagen skal uansett bli fin den. 

Plana er jo å bli litt sprekere og faktisk jogge litt etter hvert, jeg _hater_ å jogge og synes det er forbanna kjedelig. 



De ensomme.

Det er julaften og en mann på 29 år sitter helt alene, uten familie, uten venner, uten noen.. Ute er det kaldt, mørkt og trist. Hans sinnsstemning går i et med den skrale vinterdagen. Han er trist og fryktelig ensom. Denne mannen har ingen å dele jula med, ingen å le med, ingen å se tre nøtter til askepott med, eller spise julemiddag med. 

Det snakkes så mye om de som er alene i jula, men hva med andre høytider og fridager? Gamle ensomme Vigdis 71, Bent 22 med sosialangst , Kari 33 uten familie... Lista er lang, det er mange som sitter alene av forskjellige grunner. De sitter ikke bare alene i jula, de sitter alene i påska, sommerferie, sankthans osv. De sitter også alene i dag, 17 mai. Dagen hvor vi alle går med store brede glis om munnen, vi gratulerer hverandre, vi klemmer og pynter oss. Omgivelsene er fylt opp med glede, musikk, masse is, leker og samhold. 

Jeg har for så vidt vært mer eller mindre alene selv, jenta er hos faren, og jeg har egentlig bare følt for å være mest for meg selv i dag. Men likevel har jeg tenkt en del på de som mot sin vilje må tilbringe dagen i full ensomhet. Spesielt i dag, det var sol, det er mildt og alt var tilrettelagt en gledens dag. 

Jeg vet at det finnes flere som har trødd til og invitert de ensomme inn til seg både jul og 17 mai, men det burde vært fler av de. Dere er gull. 

Fake a smile, angst og gule sko.

En ting er å ha angst i fra før, en annen ting er å pådra seg den smerten av å forverre det med fylleangst. I dag er en sånn dag der jeg absolutt ikke vil være ute blant folk, denne dagen hadde i og for seg vært krevende nok uten dagen-der-på. Jeg er i teorien veldig glad i og være sammen med andre mennesker og trives godt i andres selskap, men i løpet av de siste årene har noe endret seg, eller, mye har endret seg. Kommer sikkert til å skrive noe om det senere en gang...

Kystdrakta mi var i tillegg ødelagt og det hjalp ikke mye på dagen i dag det heller, hva skal jeg ha på med da? Joda, fant den lille sorte og et par gule sko, det får holde. Klistrer på et smil og går ut døra som ei dronning. Litt angst og div skal ikke då ødelegge dagen her. Let`s do this.

Gratulerer med dagen alle samme!!



 



Skal i grøfta med Mr. Bottega.

Kom (16)mai du skjønne (pro)mille. Den internasjonale dagen i året hvor alle er drita, neida. Halvveis innenriks i alle fall - Og nei, jeg skal ikke i grøfta. Jeg skal kose meg og feire vårt vakre land på forskudd. Gratulerer med dagen som kommer, kjære Norge. 






Våte joggesko stresser meg.

Det er rart hvor lite som skal til før kroppen min føler stress. Joggeskoene mine er våte i dag, og det stresser meg faktisk - Jeg må ut, ut å gå. Det er bare omlag en uke siden jeg begynte å gå, men jeg må virkelig påpeke hvor mye det har gjort for meg. 

  • Jeg drikker mer vann
  • Jeg spiser, både bevisst og ubevisst, mye sunnere
  • Jeg samler tanker og rydder hode
  • Jeg er mer bevisst over at jeg faktisk trenger den søvnen jeg skal ha
  • Jeg har lyst til å stå opp om morgenen
  • Det gir meg glede
  • Kroppen blir mindre pløsen. Og det er vel ikke til å legge skjul på at det hadde vært fint å kunne gå i bikini i sommer, uten at man skal skjemmes helt.. Ikke misforstå meg her. Vi vet alle hvordan det er og ha personlige komplekser. 

Det er jo ingen hemmelighet at fysisk aktivitet er den desidert beste medisinen til stort sett alt, men det er rart hvordan vi på sett og vis glemmer det i perioder der vi rører oss sporadisk. Vi får satse på at skoene tørker og at jeg får gåturen min i dag! Ha en fin dag. 

Jeg er ikke-eksisterende.

Hva om vi alle bare er små mikroorganismer som ligger godt plantet på en eller annen planet og drømmer om det livet som kunne vært? At alt bare er en illusjon av det som kunne blitt noe, men ikke er noe. 

"Du sitter i et rom, rommet er i et hus, huset er i en by, byen er i et land, landet er i verden, verden er i... universet? Universet er i? Og det som kommer etter er i hva da, liksom?"

Når du har noe, må det alltid være inne i noe. Har du noen gang tenkt på det? Har du noen gang tenkt på hvorfor en stein kjennes ut som den gjør, eller hvorfor myra er sånn som den er?

Jeg var ute å gikk i skogen i dag, og da kommer tankene mine alltid strømmende, du skulle bare visst hva som foregår i hode min fra en tid til en annen, jeg kan tenke på alt fra hvorfor kroppene våres brytes ned av jorda, til hvorfor lufta egentlig ikke føles ut som noen ting. Det finnes visst tusen vitenskapelige bevis for alle mine unødvendige spørsmål - Men det besvarer fortsatt ikke spørsmålene mine om hvorfor det ble sånn som det ble.  

Hvorfor ble ikke elger den dominerende arten for eksempel, hvorfor ble det oss? Vant arten vår i livslotteri i en eller annen syk galakse der ute? Kan vi være sikre på at hver og en av oss er individer som tar egne valg over våre egne liv? 

Jeg føler meg til tider ikke-eksisterende, fordi jeg ikke vet hvorfor det ble sånn, eller hvorfor jeg ble til. Og ja, du kan bli gal av dine egne tanker om du skal gå rundt å stille 100 spørsmål til alt som kryper og rører seg, eller ikke rører seg for den saks skyld. På en annen side, har jeg til tider søkt opp masse svada på google om ting jeg har fundert litt på - Og utviklet nok et "stamina-point" her i livet. Jeg har ligget langflat på ryggen for å kjenne hvordan rapen finner veien ut, hvem gjør sånt liksom? Jeg gjør.

Ekstensiell angst kaller de det visst, filosofisk kaller jeg det. 

First thing first.

Hei! Jeg heter Christine, er snart halvveis til 50 og det skremmer meg. Jeg er mamma til ei jente på 7 år, og bor i ei lita bygd.
Jeg sliter med den delen hvor vi skal oppnå selvrealisering, jeg aner ikke hvor jeg passer inn.. Alt i alt trives jeg med livet, det jeg har og de i rundt meg - Men jeg vet ikke hva det gir meg. Og den angsten _det_ gir meg, er noe forbanna dritt. 

Men hvem er jeg? Og hva er greia med bloggen? 

Hvem jeg er, skal vi komme nærmere inn på etter hvert, have no idea selv enda... Jeg har forresten blogget før, mange ganger. Hvorfor stoppet jeg? Av forskjellige grunner.
Hodet mitt er delt inn i titusen forskjellige grupper og er fylt med kaos, det finnes både blomster, regn, honning, løk, lett bris, storm og enhjørningstøv oppi der, alt på et sted og alt i alle slags mulige grupperinger og former. Alt dette gjør at jeg har blitt til en person som er langt i fra kjedelig i hvert fall, men jeg kan fort bli kjedelig også, da, når sant skal sies. Jeg finner nok på mye tull og tøys, men det er ikke alle dagene sola slipper like godt inn, og vi er nok mange som har det sånn - Men hvor godt kommer det frem? Jeg er ikke redd for å ha en drittdag, men jeg hater det. 

Jeg liker å skrive om slike ting, sette det i perspektiv og reflektere litt over tankene og følelsene. Det å sette ord på ting kan få selv helvete til å se lyst ut eller få en herlig dag til å se euforisk ut. Hva er vel feil med å fargelegge litt også, i ny og ned? Evnen til å være kreativ og uttrykket seg riktig kan spille en stor rolle i mye og kan ha stor betydning for hvordan man føler seg. Eller det og faktisk skrive om dritt for så og innse at ja, det er dritt - Men fuck det. I morgen blir det bedre. 

Jeg har mange karakteristiske trekk, og er mainstream as fuck. Jeg har tendenser til og ville få til mye, og jeg har tendenser til å ligge og se serie 3 dager i strekk i håp om å visne bort til slutt. Jeg er glad i mye og misliker noe. Har sterke meninger og sta som faen. Jeg kan være sola di og jeg kan bli ditt værste mareritt. 

Jeg er på et punkt i livet der jeg må finne meg selv og snu alle mine negative sider til det positive - Det er nok ikke til å unngå at vi alle har våre dårlige sider, og det kan kanskje være desto vanskeligere om man har en nok så sterk personlighet. Spørsmålet er heller hvordan vi velger å bruke det, så hvorfor ikke ta alle de dårlige sidene og evnene - å gjøre de om til noe positivt?

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/ced443510071567bc4f04e4f171c3d37831afc16

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Oktober 2015
hits