Jeg lurte dere.

Vet du hva, jeg lurte dere. Jeg sa jeg skulle begynne å trene i høstferien, men sånn ble det altså ikke.. Det ble så mye annet og plutselig var ferien over! Men nå er jeg da altså i gang, og det for fult - Det er så himmelsk deilig. Jeg har heller ikke bil tilgjengelig for øyeblikket og må derfor sykle til og fra skolen. Jeg er allerede ekstremt sliten, men på en veldig god måte. Det beste er at jeg får sove med en gang om kveldene og da sover jeg rimelig godt. 

Det er jo ganske nytt enda, men det jeg allerede har veldig mye fokus på nå er faktisk mat, i den grad av at jeg husker å spise fordi jeg vet at det ikker noen vits om jeg ikke spiser godt, og den andre tingen er å rekke over alt - Det lover godt, og kanskje vondt. Det er litt sånn med meg at jo mer jeg har å gjøre, jo mer struktur og orden har jeg, problemet er jo at det fort kan bli for mye og at jeg begynner å drite i å dra på trening eller noe og da blir det kluss. Haha. Livet altså.

Uansett, for den som måtte lure, med trening så mener jeg styrketrening. Nå gleder jeg meg til alle "milepælene" og mestringsfølelsene jeg skal igjennom, jeg har enda ikke satt meg noen mål da jeg tenker at jeg skal ta det litt rolig nå til å begynne med. Så det første "målet" vil nok bli så enkelt som å gjennomføre det, få det som en rutine og kjenne på hva det gjør med kropp og sinn.

Trener du noe? 

     

Uten vann.

Var det noen som sa høstferie? I dag våkna jeg klokka 6(!!!) og jeg fikk neimen ikke sove igjen heller, tenkte derfor at jeg skulle stå opp å gjøre alt mulig rart egentlig, MEN siden vannet hadde skrudd seg av i går kveld kunne jeg verken dusje, pusse tenner eller lage frokosten jeg ville ha i morges - Derfor ble det å stå opp helt utelukka for min del.

Jeg sendte snapper til omtrent alle som bor i nærområdet og søkte intenst på nettet til hva årsaken kunne være.. Jeg fant selvfølgelig ingen svar. 

Litt senere sovnet jeg omsider, men du vet når du våkner og ligger våken i typ to timer før du får sove igjen? Da er du ferdig liksom. Jeg var derfor skikkelig jentesur når jeg sto opp og samboeren min fikk gjennomgå, enda han klarte å fikse vannet, stakkars fyr. Det var min feil til og med, da jeg hengte opp klær i går rørte jeg uheldigvis på en eller annen kontakt, som jeg tilsynelatende hadde null peiling på hva gikk til. Vi var derfor uten vann fra JEG hadde pussa tenner til klokka var rundt halv 11 i dag. Føler meg så smart. 

Akkurat nå sitter jeg så sminkefri som jeg kan være, inntatt næring i form av frokost og kommet over pms-faktene etter en kopp salig kruttsterk kaffe. Og jeg sitter faktisk å leser nyheter, blogger og det som er egentlig, før leste jeg mest blogger og så på yt-filmer, men av en eller annen grunn har jeg bare begynt å lese på alt som finnes - kanskje det er litt av mitt indre jeg som har begynt å falle til ro? Eller så har jeg bare blitt gammel og må få med meg hva som skjer.

Nå skal jeg straks ut å gå litt, før det blir jobb senere! Hva skal du i dag? :-)

Edit; Endret overskriften, den så veldig drastisk ut, når jeg fikk tenkt litt over den. Om noen skulle lure på det!

Lol, er du ikke perfekt?

Nei, kanskje ikke.

Livets store krav, men så uoppnåelig. Perfekt. Perfekt. Perfekt. 

Det er neste forventa at du skal prestere godt på alle fronter i dag, se ut som det, gjør sånn, ikke gjør sånn. Okei, nei, men da gjør jeg bare sånn. Nei, det er feil. Vær best. 

Jeg klarer det ikke, jeg klarer ikke å være perfekt. Jeg klarer ikke å få 6 i alle fag, jeg klarer ikke jobbe mer enn jeg orker, jeg klarer ikke å huske alt til en hver tid, jeg klarer ikke sette meg ned hver kveld å smile.
En kveld så gråt jeg igjen - WOW, nå må ta helt av her, gråt du? Ja, jeg gråt fordi jeg var sliten. Men etter på var det bare borte, det hjelper å slippe det ut en gang i blant.

Dagene består av å huske prøver til en hver tid, innleveringer, hvilken tid jeg slutter på skolen, hvilken tider jeg begynner,  hvilken dager skal jeg jobbe, hvilken lekser dattera mi har, hun skal lese hver dag, nei, vent, når skifta jeg på senga sist? Nei shit, glemte å vaske stekepanna fra i går. Hva skal vi ha til middag i morgen?????

   

Ikke si det til noen, meeeen:

Jeg sovner av noen ganger. Jeg spiste en hel pose smash til middag en gang jeg var alene. Og en gang spiste jeg en GOD MORGEN youghurt til middag og ungene fikk pølse. Jeg glemte en gang å sette på vaskemaskina. Vet du hva, jeg har faktisk glemt at vi har prøve flere ganger!! Jeg glemte å kjøpe grillpølse til en dag tuppa skulle grille på skolen. Jeg ser ut som en idiot etter at jeg har malt. Jeg spiser i senga når jeg føler for det. 

Men hvorfor skal man unnskylde seg for alt? Får jeg besøk her hjemme og det er litt rotete så er jeg rett på: "ikke se på rote, jeg har hatt det litt travelt HEHE" eller "jeg har ikke orka å tatt koppene, fordi..", og jeg er ikke alene her og det vet jeg, jeg har vært på besøk til mange venninne som sier nøyaktig det samme. Men kjære deg, du trenger ikke unnskylde deg, jeg vet hvordan det er.

    

Men likevel er jeg så uendelig takknemlig for ikke å være perfekt, fordi jeg lærer stadig og jeg skal fortsatt lære. Jeg har lært at jeg er en person som faktisk MÅ skrive ned alt som skjer, hvis ikke så kan jeg garantere at jeg glemmer en eller annen ting. Jeg har lært at jeg kan mye mer enn jeg trodde at jeg kunne og blir stadig overrasket.

Jeg føler meg privilegert som gjør de små feilene som gjør at jeg kan le med vennene mine og at vi kan dele erfaringer med hverandre - Nettopp fordi jeg spiste den posen med smash til middag, fordi jeg ikke gadd noe annet.  Jeg humrer litt inni meg nå jeg tenker på  den gangen jeg sto å smilte av at middagen var klar, men likevel glemt å spise den selv, og det kan jeg huske på en annen gang middagen er klar og jeg egentlig bare vil stå å huske på alle kongene vi har hatt i norge på grunn av en prøve.

Jeg og venninna mi kan bryte ut i latter fordi vi har en haug med klær som _enda_ ikke er bretta etter en hel uke, og fordi stua er stapp full av lego. Og vi sier det hver gang, hvorfor tok jeg det ikke med en gang?  Og ikke minst så lo jeg hysterisk den gangen jeg presterte å gå inn i feil bil fordi jeg var stressa. Det satt en gutt, sikkert rundt 18 år, i bilen og han lo godt han og.

For nei, alt trenger ikke være A4 eller pedagogisk riktig hele tiden. For jevnt over så går det opp i opp og jeg har klart mange ting og jeg gjør mye rett, men det finnes så mange som ikke forstår at joda, det glemte du, men hva med de 10 andre tingene som ikke ble glemt? Har du tenkt på det før du dømte han som kjøpte fastfood til middag fordi han ikke gadd noe annet?(også til barna og da gitt). Nei, du tenkte vel ikke på det, fordi alt må være så fordømt perfekt hele tiden. Vel, jeg er ikke det. Jeg vil i hvert fall mye heller være min egen versjon av perfekt.

   

Begynne å trene igjen?

Hahahahaha, ler nesten meg selv til døde, hver gang jeg sier at jeg skal begynne å trene igjen.. Igjen liksom. Alt er _igjen_. Men er det noe jeg har lært her i livet så er det at vi må gjøre noe ganske mange ganger, før vi innser at det enten ikke er bra for oss, eller at det faktisk er bra for oss. Jeg trener jo litt nå og da hjemme, går litt turer og sånn - Men det er ikke nok, haha. Vi kan jo se hvordan dette starter allerede? Hah. 

Det er i alle fall høstferie nå og det er den perfekte måten å starte på, da har jeg på en måte tid til å være litt ekstra sliten, da den første uka gjerne er mest krevende. Jeg fant også en veldig nyttig link, hvis du også egentlig bare sitter å vente på å starte kan du få noen god råd her. Og egentlig mange andre linker også om du søker "trene igjen" på google, haha.

Jeg håper i alle fall at jeg finner en god flyt på det denne gangen, det er jo en del andre gjøremål som også skal gjennomføres i løpet av uka for tiden også - Derfor er det lett at det kan bli for mye og at jeg faller av. Jeg vet at jeg trenger mye struktur i hverdagen og at jeg i enkelte tilfeller må roe meg ned, nettopp fordi jeg vil for mye. Men man kan jo ikke gi opp, så jeg prøver igjen, og igjen, og igjen. 

Og det er akkurat det som er en av mine gode egenskaper her i livet, jeg prøver igjen. Du skjønner, det går, hvis du virkelig vil. Jeg vil, men noen ganger tror jeg at jeg ikke vil. Men nå skal jeg. Mye av hverdagen min har endret seg helt sinnsykt mye de siste to månedene og det er så JÆVLI deilig. Og hverdagen gir mer mening, jeg står ikke opp fordi jeg må lenger, jeg står opp fordi jeg vil - Jeg vet jeg har blitt misforstått her før, så derfor ber jeg deg tenke deg om når du leser akkurat den setningen der. I`m doin` fine. Jeg er faktisk nesten ustoppelig uansett hvordan du vrir og vender på det. 

For omtrent 3-4 år siden (tror jeg det er), klarte jeg nettopp dette, da hadde jeg en fin balanse på ting generelt: jobb, trening, hverdag, jeg hadde struktur på alt - Samtidig som jeg hadde det så himla godt med meg selv, fordi jeg trente, spiste sunt og hadde egentlig ikke så mange bekymringer utover det vanlige i livet. Det var som å være 9 år igjen, min største bekymring var og ikke vite hvordan jeg skulle få ut den jævla floka av håret på barbien min. 

Let`s do this!

       

Tilbake i tid: Fotballsnuppa92@hotmail.com.

Vi mennesker er en unik rase med uendelig mange egenskaper, vi har funnet opp ting som verden en gang aldri trodde skulle finnes og jeg lurer. Jeg lurer på hva mannen fra 1877 ville sagt, om jeg fortalte han at en dag sitter vi på hver våres side av jordkloden og snakker med hverandre igjennom telefoner uten knapper. Da kan jeg også sende deg et bevegelig bilde av tærne mine som streifer det klare vannet fra sjøen nær en øy i Maldivene, som jeg ankom med min superduper båt (kalt yatch i dag). Jeg tror han ville ledd hysterisk av meg. 

70 år frem i tid, hvordan ser verden ut da? Aner ikke. Kan ikke en gang tenke meg til det. 

Jeg husker godt da jeg var 8 år og ringte vennene mine fra Sandefjord med en telefon med drejeskive inne i spisskammerse. Jeg husker hvor kaldt det var der inne, men telefonen var selvfølgelig ikke trådløs så der ble jeg sittende til telefonsamtalen var over. Vi sendte brev til hverandre og hadde ingen aning om at vi, bare et par år frem i tid, skulle eie våre første mobiltelefoner. Noen av dere husker kanskje de populære nokiatelefonene og alle pengene vi brukte på ringtones fra ukebladene. 

Det var tider.

Så kom telefonene med bluetooth og infrarød (hvis jeg ikke husker helt feil), og vi sendte sanger over til hverandre som vi hadde lastet ulovlig ned fra limewire. 

Vi chatta med hverandre på msn og hadde uendelig lange nicknames som gjerne innehold "I love xxxx", men det fortalte vi bare til en eneste en, som igjen fortalte det til _bare_ en, så egentlig visste alle hvem det var uansett.Vi ble kjærester over internett og elsket hverandre uendelig masse etter 3 dager og vi hadde ikke en gang turt å være i samme rom.

Vi kan vel også si også enige i at vi var svært identitets sikre og hadde drit kule msn-adresser, fotballsnuppa92@hotmail.com var min adresse fordi jeg var sykt glad i å spille fotball. Skulle likt å sett msn-adressa mi i dag: Matsnuppa_gårturer1992@hotmail.com.

Vi sendte nudge over hele linja, sendte stygge kode-bokstaver og BRB i glitteredition. Vi hadde piczo-sider og myspace, der vi skrev varmt om alle venna våre, gjerne de vi ikke egentlig kjente også.

OLE
Grei og snill gutt. Ganske kul.

Møtt han en gang.

Kameraene begynte å komme for fult og var gjerne fylt med 300 dårlige festbilder i alle former og fasonger. Ta flest mulig og last opp alle på www.sweetgirl92.piczo.com. Du finner bildene inne på "bilder" -> "randome festbilder", 200 stk. 

Generelt sett besto hjemmesiden av enormt masse pop-ups fra alle mulige kategorier, store dominerende fonter, helst med glitter, og layouts laget i et eller annet dårlig redigeringsprogram. Vi hadde fotoshoots over en lav sko med webcam og postet gjerne flere album med bort i mot identiske bilder, før picasa kom da selvfølgelig - Da fikk bildene flere kontraster og vi ble nesten ugjenkjennelige. 

Og før du går, legg igjen en hilsen i gjesteboka da: "driiiit bra hjemmeside, sykt swag. åsså er du SYKT pen dah. elsker dej super masse beste jenta mii".

Verden har endret seg, og det er ikke mange årene som skiller oss fra det ene til det andre. 

Husker du msn-adressa di? 

Jeg så deg.

Jeg så deg, men du så kanskje ikke meg. Du gikk alene, hadde ørepropper i ørene og jeg er ganske sikker på at du var i din egen verden, i din egen lille boble. Du går på skolen min og jeg vet ingenting om deg, jeg klarte ikke memorere ansiktet ditt en gang. Hun foran meg snudde seg mot meg og lo av deg, jeg lo litt jeg og. 

Men det er vel ikke så rart, du gikk alene og rappet. Du rappet høyt. Som om ingen andre hørte deg, midt i gangen på veit ut av kantina i rush-tida.

Jeg fikk ikke med meg så mye annet enn en halv setning, jeg hadde lyst til å snu og gå etter deg, fordi det hørtes kult ut, det hørtes ut som om du kunne det og jeg blir inspirert av sånne som deg. Fordi du er typen som gir faen. For alt jeg vet tenkte du ikke over det, men det går nesten for det samme. 

Det er sånne som deg som vi en dag ser opp til.

Det er mye synsing her, fordi jeg ikke vet hvem du er. Men man kan gå ut i fra at vi ikke er de eneste som lo eller ler av deg når vi ser deg. Jeg synes det er kult, du er kul. OBS! Den eneste grunnen til at dette ble et tema er fordi du sang høyt, ikke noe annet - Og det er heller ikke noe galt i det, bare så du vet det. Keep on doin' your thing!!

Vi ler for mye av hverandre og noen ganger er det greit og det er kanskje ikke vondt ment. Men det finnes så mange tilfeller der mange ler fordi det er teit, eller fordi man tror man er så mye bedre. 

 Vi ler av han som stammer, vi ler av hun som sier for mye, vi ler av den som ikke tør å si noe. 

Han som stammer er en av Norges beste sangere, hun som sier for mye holder foredrag for store forsamlinger om en bærekraftig fremtid, den som ikke sier noe er legen din om 8 år. 

Visste du at Tom Cruise ble omplassert flere ganger som barn på grunn av dysleksi? Eller at Jessica Simpson ble mobbet fordi hun hadde store pupper? Og Christina Aguilera ble mobbet på skole for sine opptredener!! I dag er de store kjendiser og er med på å bygge merkevarer vi bare kan drømme om, vi synger sangene deres og ser opp til de. 

Den lille episoden fikk meg til å tenke så mye dypere, på alle som blir mobbet og blir ledd av på daglig basis, at vi er så mange som sliter med å gi faen i hva alle andre mener om oss. Noen mener at vi har kommet til tiden der det er enkelt å være seg selv og i det hele tatt skille seg ut, mens andre mener at det er verre en noen gang. Jeg skal ikke gå mer innpå hva jeg mener i dette innlegget, da blir det alt for langt - Men jeg tror nok du skjønner hva jeg tenker. 

Kilde

La meg være den jeg er.

Hvorfor skal du få bestemme hvem jeg skal være? 

Jeg satt og tenkte tidligere i dag, spesielt på dette med bloggen... Hvorfor skal jeg orke å høre på deg? Eller tenke på hva dere tenker? Hvorfor har din mening så mye mer verdi enn min?

Endte jo med at jeg sletta hele greia IGJEN, fordi jeg følte at det plutselig ble teit. 

TEIT DU LIKSOM.

La meg fortelle deg noe, jeg fant en uendelig deilig måte å uttrykke meg på, som gjorde at jeg følte en mestring, jeg mestret å skrive, jeg var noe. Det var alt jeg hadde for noen måneder siden, det eneste jeg følte jeg fikk noe ut av på daglig basis, bortsett fra når jeg tredde inn i rollen som mor i mammaukene selvfølgelig.

Man kan vel pent si at enkelte individer hadde ulike måter å reagere på, og jeg kan til dels forstå deg/dere. Men hør her da, jeg har _aldri_ hatt lyst til å forlate verden, ikke en gang litt. Det eneste jeg lurer på er "hvorfor jeg skal leve"? 

Det er klart at jeg lever (og det i beste velgående) og da må jeg bare gjøre det beste ut av det, men det hele er bare så rart, hele verden er rar. Hvorfor gidde, når vi likevel bare skal dø? Satt på spissen. Jeg vil gjerne ha et minnerikt liv, fylt med gode minner og opplevelser, det gir mening uten mening - Forstår du? Sannsynligvis ikke.

En annen ting jeg vil si, angående mine innlegg om at jeg har følt meg alene.. Du kan jo prøve å gå hjemme hver dag uten og egentlig ha noen som helst form for mål og mening, og samtidig ville så alt for mye. For ja, opp i alt, har jeg uendelig med ambisjoner og ideer som vil ut - Men det er så mye. Da blir du ensom, enten du vil eller ikke. 

Og til alle som har trodd at jeg diagnostisert meg selv med bipolar lidelse... Off.. Hva skal jeg si, kan dere ikke lese? Jeg har _antydet_ det og det er også fordi jeg har flere i familier med denne diagnosen. Men jeg vet bedre nå, jeg forstår nå at det bare har vært humørsvingninger FORDI jeg har vært usikker på meg selv som et individ. Langt i fra noen grader av bipolar lidelse visst nok, så da har vi det på det rene.  

Jeg hadde ingen sti å gå på. Jeg dro meg ned med ubrukelige tanker som igjen førte med seg andre ubrukelige tanker. Jeg tenker fortsatt de samme tankene, men på en helt annen måte. Jeg jobbet i herdig med å snu de om til det positive, og det har ikke alle orka eller i det hele tatt brydd seg om å lese, jeg har kommet langt og jobber fortsatt med det.

Jeg sto opp om morgenen når jeg var alene, uten å ha noe å gå til - Jeg gikk meg en tur i stede, vasket hus, skrev et innlegg, søkte jobb, tenkte litt. Jeg gjorde noe, jeg la meg ikke ned - Og det er vel her jeg hovedsakelig har blitt misforstått.

Lurer du på hvordan jeg har det nå? 

Hah, ikke tro jeg ikke har angst - Mørket har kommet og jeg er mer husredd enn noen gang. Jeg har begynt på skole og legger et enormt stort press på meg selv - Som vanlig. Men det er det samfunnet vi lever i som har skapt dette, og jeg er nok ikke alene der. 

Men hei, jeg står opp morgenen, drar på skolen, gjør det bra på skolen, jobber på pizzabakeren og smiler eksepsjonelt mye mer enn før. Jeg smiler ikke kun til dattera mi lenger, jeg smilet til alle andre også. Lager masse god mat, som før. Går litt turer nå og da, som før. Livet smiler helt klart mer nå enn det gjorde før sommeren, men litt motgang gjør deg bare sterkere og mer kunnskapsrik. 

Så: _hvorfor_ skal DU få bestemme hvordan jeg skal leve livet mitt? Hvordan skal jeg få definert meg selv hvis jeg hele tiden skal gjøre som alle andre sier. Nei, faen heller.

En annen ting vi virkelig må lære oss, og det gjelder alle, er at vi må huske at det alltid er mer mellom linjene enn hva man mener og tror, kanskje du til og med har lest en setning feil som gjør at hele formidlingen blir til noe annet. Det er så utrolig viktig å vite akkurat hva man snakker om når man snakker om noen.

Innser at dette kan være et veldig rotete innlegg, men det er vanskelig å skulle forklare så mye i et sabla innlegg. Spør meg heller i kommentarfeltet eller i andre sosiale medier om noe er uklart, eller om du generelt lurer på noe annet.

La meg være den jeg er.

Peace out. 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017
Christine Bærøy

Christine Bærøy

25, Bjugn

Lobotomi og enhjørningsstøv. Snapchat: Superch2. Instagram: Superch2 Christine.tb@online.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits