Hei.

Hei! Lenge siden sist... Jeg vet ikke hva jeg skal si - Det siste jeg skal gjøre er å beklage fraværet i alle fall. Det er ikke noe å beklage for.. Men jeg føler meg litt trist innvendig for at jeg igjen la det litt på hylla, dette er noe som hjelper meg på flere måter, men likevel så legger jeg det til side.

Og hvorfor?

Fordi enkelte personers meninger faktisk betyr noe for meg, eller alle betyr for så vidt ikke noe - Men jeg lar det gå inn på meg. Jeg vet ikke om disse personene velger å ytre seg negativt i mot meg fordi de ikke vet bedre, eller om det er fordi det de sier faktisk er sant. Jeg velger å tro førstnevnte, men det hjelper ikke.. Det ødelegger for meg.

Det er lenge siden jeg har gått tur nå og når jeg først gjorde det, den ene gangen, så flommet tankene mine igjen. Det er merkelig hvor stor påvirkning det der har på meg, og det var som om jeg ikke fikk fred om jeg ikke skrev ned noe. 

I det siste har jeg skrevet mye privat, etter den gangen jeg gikk tur og i noen andre settinger. Men disse tekstene er faktisk så private at de aldri kommer til å se dagens lys - Det er kun jeg og nattetidene som mest sannsynligvis kommer til å være de eneste som noen gang kommer til å lese de. 

Kvaliteten på innlegget er som det er, måtte bare skrive noe, orker ikke bruke tid på det nå. 

En del av meg ble kvalm.

Jeg vet ikke hva som skjedde, i det ene øyeblikket var jeg bare alt for langt nede - I det neste var det som om en video skulle gjøre alt godt igjen... Herregud, Christine. Den var så dårlig og.... Jeg har laget en til nå... Den er desidert best til nå.

Jeg har følt for å være litt stille en periode nå og det har vært godt egentlig.. Jeg har fort blitt veldig personlig her på bloggen og det gjør meg egentlig ingenting, fordi jeg lever etter reglene om at jeg kun skal dele det jeg kunne delt med en fremmed på bussen - Og vet du hva? Jeg kunne fint sagt alt dette til en fremmed.

Alt er så tabu - Jeg forstår ikke hvorfor. Jeg forstår ikke hvorfor alle bare kunne vært gode medmennesker shitloaded med empati og forståelse for alt. 

Det eneste jeg angrer litt på, som gjør meg litt kvalm - Er det jeg fortalte sist, jeg er ganske sikker på at de av dere som har lest det forstår hva jeg mener... Det er ikke det at det er noe "galt" i å dele det, fordi det er nettopp denne følelsen jeg sitter med som gjør at andre ikke vil dele det. Det er flaut og nå skammer jeg meg... Det er ikke sånn at det er en hemmelighet..De fleste vet det nok, her hvor jeg bor i alle fall. Det er bare det, at er det en ting jeg egentlig _ikke_ snakker om, så er det nettopp dette... 

En del av meg følte en lettelse av å dele det, en annen del av meg ble kvalm av det.. 

Og jeg innså nå at jeg har hoppet over to "ukas", men helt ærlig, jeg har ikke gjort så mye spesielt i det siste - Bortsett fra å kose meg mine nære. Vi var på hytta på Kråkvåg igjen i helga da, det var deilig.

 

VIDEO: Hvilken kaffedrikker er du?

Fikk et innfall igjen... Og man kan vel trygt si at den er "homemade", det er absolutt ikke topp kvalitet, men jeg får det så innmari travelt når jeg holder på, haha. Det blir liksom min lille escape dette og det er morsomt, og godt... Kvalitet og perfomance vil jo også bli bedre etter hvert vil jeg tro, må lære meg å bruke litt bedre tid osv... Wow, nå ble det mye engelske uttrykk! Ta en titt på videoen min da :-) Håper dere liker den. 

SELVDESTRUKTIV.

Når det endelig begynte smått å se lyst ut får alt en total omvending, jeg har en teori om at det er vanene mine som detter ut av proporsjoner og at det trigger hele hode mitt. Det ble også noen vinglass for mye i går og det er jo selvfølgelig det mest selvdestruktive valget jeg kan ta.. Å drikke. Jeg tåler ikke å være fyllesyk lenger og dagen min blir preget av vonde tanker og angst, uansett hvor morsomt jeg har hatt det. 

Men så var det ikke her det startet............ Nei, for det har sikkert pågått i en uke nå. Jeg har fått en helt ekstrem skyldfølelse, det trenger ikke være noe jeg har gjort en gang, jeg bare kjenner at det er min feil. Den har nok ligget der å ulmet en stund, men den er så intens for tiden..

Fyllesyken forsterker jo selvfølgelig dette veldig - Så jeg tenkte: Ja vell, Christine, så er det her vi er i dag, ja. Skal vi kanskje prøve å skrive litt om det? 

Så da sitter jeg her og skriver, ikke bare skriver jeg, men jeg innser også at jeg er i ferd med å dele enda mer sensitiv informasjon om meg selv med dere. Er det verdt det tenker jeg? Det jeg skriver har ingen pris uansett, verken til det positive eller negative. Ikke foreløpig i hvert fall.

Når jeg skriver slike innlegg får jeg alltid definert tankene mine og det rydder hodet litt. Samtidig som jeg får brukt masse tid til å skrive i stede for å gruble så mye, det er deilig. Produktiv tenking.

Det er skummelt å skrive om slike ting som jeg er i ferd med å gjøre nå, det kan lett mistolkes.. Derfor vil jeg påpeke at jeg er et nok så oppgående menneske.

Jeg opplevde en gang et overgrep.

Det er seks år siden, men det trigger meg mer nå, enn hva den gjorde da - Jeg skulle ikke vise de andre at noe kunne knekke meg. Jeg brakk meg nesten av ordet _voldtekt_, det knytter seg i magen enda av å høre det, jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg faktisk har sagt det høyt siden da. Og jeg ble fysisk uvel bare av å skrive det. 

Det fikk meg til å føle meg som søppel... Jeg var et stykke papir som han bare kunne tørke seg på og kaste av gårde.

Jeg føler meg så skitten, jeg blir aldri ren. Liksom aldri bra nok. ikke rent nok. Det er ikke nok.  

Med så mange år, der alle disse følelsene har blitt stengt inne, så vil de til slutt ut og alle de små tingene som egentlig ikke er noe - blir mye, en enkelt liten spøk om at jeg ser tjukkere ut får meg til å miste lysten til å spise. Noen ganger kan jeg også spise MYE fordi jeg er jo så tjukk uansett. Det er ikke konstante tanker, men de kommer og går. Jeg vet at jeg ikke er tjukk, men noen ganger tenker vi sånn uansett. Jeg er egentlig veldig glad i mat, men jeg koser meg ikke lenger når jeg spiser. Jeg bare bare spiser. Mat har blitt til et stress-moment. 

Dette er bare en brøkdel av hva jeg kan ta opp av ryggsekken min, men det er her mitt første møte med skyldfølelse fant sted. Jeg begynte en gang å innse at dette ikke var min feil. Det klarer jeg ikke nå lenger og noen dager er det så ille at jeg kan finne på å si "det fortjente du". Jeg gjorde ikke det. 

Det er faktisk første gangen jeg snakker så høyt om det også...


Jeg fikk en mail i går med en beskjed om at jeg ikke fikk en jobb jeg har søkt på, det gjorde litt vondt - Fordi det var en jobb jeg virkelig ønsket meg, som jeg i første omgang ikke hadde lyst til i det hele tatt, faktisk. Så det at jeg klarte å snu om hodet mitt der gjorde at en kræsj ble til kaos. Hva nå da? 

Det er din egen feil. 

Ser meg litt i speilet, øynene er litt hovne og rødlige etter at x antall tårer har funnet veien ut tårekanalene mine. Herregud, se hvordan du ser ut! Hvordan skal noen kunne ønske seg deg. 

Det er din egen feil. Det er din skyld. Du er ikke bra nok. 

Jeg er egentlig ikke spesielt flink til noe, kan mye, vet mye, har greit med kunnskap, men mangler det lille ekstra, om du skjønner. Jeg var ikke best på fotballlaget, jeg har aldri vært sterkest, jeg synger ikke særlig pent, jeg fullførte ikke danseskolens 3 trinn, jeg gikk på turn kun et år, jeg mangler fortsatt to år som lærling. Jeg får som regel til det jeg vil, men når man ikke vet hva man vil... Hva da, da?

Skjønner du ikke? Du er ikke bra nok. 

Så mange spørsmål. Så mange valg. Og enda så er du ikke bra nok.

Og hvorfor er jeg ikke bra nok? det er din egen skyld.

Det er så selvdestruktivt på et nivå jeg ikke er kjent med og det sliter meg ut... Jeg er nesten redd for å gjøre noe, for så å feile, for hva om jeg feiler? Jo, da er det min skyld. 

Det ble faktisk noe av det denne gangen..

Hei og beklager for at jeg plutselig ble borte, jeg skulle hente kjæresten min tidlig om morgenen og så dro vi rett på telttur - Hadde egentlig planer om å skvise inn et innlegg før jeg dro, men jeg rakk det rett og slett ikke! 

Turen som skulle vise seg å bli noe våtere enn vi hadde tenkt, samt mye mindre fisk som vi også håpte på - som vil si nada fisk. Og et evig styr med å få fisket med denne "oteren" som det så fint heter. Ja, ja, ja, du deilig campingliv. Det var heldigvis en hytte i nærheten som vi flyktet inn i - Neste gang skal vi ta med et bedre telt i alle fall, vi lot det nemlig stå over natta da vi lå i hytta, dagen etter på var et deilig syn når tankene svimet over at vi kunne våknet i disse små dammene med vann jevnt over i hele teltet! Koselig var det likevel da, og vi er nok bedre forberedte til neste tur! 

Man kan vel trygt si at det faktisk ble noe av denne turen, for det kjennes enda i både rygg og bein, vi måtte nemlig gå ganske langt også. Her var det jo med noen som faktisk kan ta ansvar om det skulle gå galt og det gjør derfor alt mye bedre, og det hjelper meg å trene opp meg selv til å skjønne at dette faktisk går fint - For det er nettopp det, det gikk kjempe fint i forhold til både allergi og angst. Det er klart at det ligger å lurer som vanlig, men det brøyt ikke ut noen ting.



FØRSTE VIDEO UTE PÅ YOUTUBE NÅ!

Herregud så skummelt...Fortsatt veldig unaturlig til kameraet føler jeg, men det kommer seg vel.. Man kan tydelig se på mye her at jeg er fersk, men jeg kjenner at jeg gir så langt faen i det! Fordi jeg hadde det kjempegøy når jeg sto der for meg selv, litt småredd, i min egen lille boble. Og det er det som teller, eller hva? 
 

Uka som gikk #2

Denne uka:
Denne uka har på mange måter vært utrolig rar og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg har følt meg så ensom på flere måter, selv om jeg egentlig ikke har hatt noen grunn til det, bortsett fra at jeg har tilbragt uka i total ensomhet. Men nei, jeg vet ikke, det er noe, men vet ikke hva. 

Ukas opptur:
Jeg slo ny rekord opp Kopparen + jeg har begynt å jogge litt!


Ukas mysterium:
Buddhismen.

Ukas fokus:
Det kommer andre uker. Det kommer andre dager. 

Ukas person:
Kjæresten min. Rett og slett fordi han er den han er. 

Ukas TB:
 


Selve tidsrommet disse bildene ble tatt, en veldig spesiell tid egentlig og jeg har tenkt mye tilbake til den tiden. Jeg ser ekstremt glad ut på alle bildene der og flere, men jeg var ikke det, jeg var bare så sykt flink til å leke selvsikker på det tidspunktet. Det er vel også det tidsrommet jeg noen gang i hele mitt liv har brukt så mye penger på å se bra ut. Det var vel en trøst, eller et rop om hjelp, oppmerksomhet.. Jeg vet ikke, det er vanskelig å si. Jeg savner det noen ganger.. Føler jeg ser så mye bedre ut der, enn jeg gjør nå - Og det kan faktisk få meg til å felle noen tårer. 

Ukas cravings: 
Mangois.

Ukas sang: 
Rise Up - Thomas Jack, Jasmine Thompson..
Hør den på spotify her.

Ukas savn: 
!!!!___SNUS___!!!!

Det er ikke alltid det er relevant, en gang.

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg har så mye å skrive om, så mange ideer og tanker. Jeg har notert ned flere sider i den lille boka mi, men i helgen har jeg ikke klart å fått ned et eneste ord, det har kun vært oppe i hodet mitt. 

Jeg ble litt tåkelagt i helga. 

Helgen har gått med til å snu døgnet mitt på hodet, sett et dusin dokumentarer og spise masse dritt. Men det er litt digg og da, det er bare det at det er "diggere" å føle seg opplagt. 

Jeg får jo selvfølgelig masse inntrykk når jeg bare MÅ se så mange dokumentarer, og det har vært litt slitsomt egentlig. Jeg tenker så utrolig mye, og jeg over-tenker ofte det meste.. Derfor er det kanskje greit å få plassert noe før man skal begynne å skrive hemningsløst. 

Når jeg da skal gå å tenke på så mye, som egentlig ikke er relevant å tenke på for meg en gang, blir jeg veldig irritabel og litt småsur. Fordi jeg blir rett og slett sliten av det. 

Har dog brukt mye av tiden til å tenke på hva jeg vil gjøre senere i livet, hvilken blogger jeg vil være, hvilken videoblogger jeg vil produsere osv. Jeg har som sagt mange ideer, det gjenstår bare å få det gjort. Skal komme tilbake til det litt senere.

Jeg slo forresten ny rekord på ene ruta jeg går, på fredag, 56 min opp til Kopparen og totalt 1:33 min, det er ganske bra, har som regel brukt 2 timer sammenlagt. 

I dag var det meningen å gå opp Kopparen, men svingte heller inn en traktorvei av et slag, tok disse bildene.. Ahh idyll. 

Vurderer å gå en annen rute før det blir kveld, men det er mye hoggorm der og jeg er usikker på om angsten gir meg lov til å drite i det..



Working at the car wash, yeah.

Hei!

Da var det fredag igjen, og en ny uke er snart forbi igjen. Synes ikke dere tiden går typ ALT FOR FORT? Hvor ble det av uka? Jeg skrev i går at jeg hadde begynt å leve litt mer i øyeblikk, men når man får en sånn oppvåkning eller hva man skal kalle det, så får jeg kraftig "tilbakefall". Blir litt småstressa faktisk. 

I dag har jeg vasket bilen til typen min, jeg har aldri gnudd så mye på en bil før som jeg har gjort i dag. Det kunne vært 10 biler på en time... Bilen er typens lille barn, så jeg er vel pliktig til å gi bilen den kjærligheten deretter. Den fikk i hvert fall det i dag. 

Den er forresten til salgs om noen er interesserte, du finner annonsen her.

Nå er det egentlig meningen at jeg skal vaske huset før jeg legger ut på en liten jogge/gåtur, men nå har jeg virkelig grodd fast under dyna. Jeg blir så trøtt av allergien at det er ikke med måte på. Jeg sov faktisk en powernap i 4 timer i går, fra klokka 15:00 til 19:00... Kriminelt.

Ooh, do do do do do do do
Car wash, car wash
Ooh, do do do do do do do
Car wash, car wash

Working at the car wash (oh oh, yeah yeah)
At the car wash, yeah (ooh, yeah yeah)
At the car wash (sing it with me now)
Working at the car wash, yeah

Man trenger ro, for å finne lykke.

Husker dere når vi var sånn 10-15 år mindre? Da biblioteket var google? Da vi fysisk bladde i bøker for å finne informasjon... Ahh, jeg huske alle leksikonene som både mamma og bestefar hadde. Nostalgi. 

I dag var jeg faktisk innom biblioteket, fordi jeg føler at å lese på nettet blir for tungt om dette, det blir så mye å velge i mellom.. Jeg var på utkikk etter bøker om buddhismen så klart. Mange vil vel tro det har "klikka for meg", men jeg er rett og slett veldig nysgjerrig på denne trosretningen og jeg liker allerede det jeg vet. Mye bedre enn for eksempel kristendommen. Jeg har full respekt for alle som har valgt kristendommen eller andre retninger, men smaken er som baken. 

Jeg vil definere livet.

Jeg skal være så klisje at jeg sier at jeg er på leting etter et svar her i livet, men det vet dere jo egentlig. Livet mitt har fått så mange ubesvarte spørsmål og svarene kommer tydeligvis ikke av seg selv og da må jeg finne svarene selv. For hva er vel galt med å finne noe å leve etter, når vi likevel må definere våre egne liv? Jeg forstår ikke alle som aksepterer livet med bare å leve. Skal du bare sitte der å la livet ditt gå forbi deg? Fest hver helg, grinete barn, en sliten hverdag, en jobb du hater osv osv. Jeg er fult klar over at vi noen ganger må, enten vi vil eller ikke. Men vi må da prøve?

Jeg vil sitte på gamlehjemmet i en alder av 79 år og tenke " fy faen så bra jeg har hatt det".  Jeg vil være den mammaen som finner på noe med barna, uten å slite meg ut, finne gleden i å vaske hus, se lykke i et vinglass på kvelden - Både med og uten en herlig vennegjeng og god mat.

Rett og slett skape gode minner både med og uten andre. Gjøre ting fordi det gjør deg glad, og fordi det gleder andre. Tenkt deg for et godt menneske du kan bli? Om du bare er innstilt på det. 

Man trenger ro, for å finne lykke. Etter det jeg har lest så langt om buddhisme og mindfulness, har jeg slutta å stresse så mye som jeg har gjort den siste tiden. Jeg har smått begynt å trives i et øyeblikket fordi jeg er innstilt på det. Men jeg trenger mer, dette er noe jeg virkelig ønsker å få mer kunnskap om. 

Det sykeste av alt.... På biblioteket var nesten alle bøkene utleid, men kom meg hjem med dette også kunne jeg eventuelt finne navnet på noen bøker jeg ønsket å lese så kunne de bestille de. Uansett, jeg søkte litt på internett om det fantes noen norske buddhister i nærområde fordi jeg ønsker å komme i kontakt med noen, av ren nysgjerrighet.

Tror du ikke det satt en norsk buddhist rett ved der jeg sto? Jo. 

Det er nesten litt skummelt, faktisk. Er det mulig? 

Jeg har ikke vasket håret på en uke!!

Og det skal jeg fortsette med! Altså, det er nesten sant.. Jeg har latt sjampoen stå og gått all in for OC (only conditioner) - Noshampoo/Balsammetoden.
jeg har prøvd denne metoden før og, men ga meg etter et par dager fordi håret blir _FETT_ de første dagene og det er nesten uutholdelig, men jeg vet at man må gi det noen dager før det "virker" og det har jeg gjort denne gangen.  

Med balsammetoden vasker man håret kun med balsam, fordi balsam løser opp smuss langsommere og mer skånsomt enn det sjampo gjør. Som i fett løser fett! Det står mye på nettet om at man burde bruke en "vaskebalsam" og en "pleiebalsam", så langt har jeg kun brukt en type balsam, og jeg vil tro den kommer under vask? Jeg aner faktisk ikke. Jeg vet forskjellen, jeg er bare litt usikker på noen - Om det ga mening. 

Det er viktig at balsamene må være frie for silikoner og mineraloljer i hvert fall! Og generelt i andre hårprodukter selvfølgelig. 

Vaskebalsammen skal masseres godt inn i hodebunnen, og skyldes godt av.

Pleiebalsammen skal masseres inn i tuppene, her velger man selv om man vil skylde eller la det være i. Eller så kan man gå to runder på pleie, en for å skylde ut og en for å la den være i. 

Det er også først når du slutter å tilføre silikon til håret ditt at du virkelig ser om håret ditt trenger store doser med pleie eller ikke, silikonet vil skjule hva håret ditt egentlig trenger. 

Når man bruker sjampo vil man på sett og vis tørke ut hodebunnen som gjør at den produserer mer fett, og du må ergo vaske håret oftere og oftere. 

Slik vasker jeg håret mitt:
 Jeg skylder håret godt, samtidig som jeg masserer hodebunnen min forsiktig. Deretter påfører jeg balsam til hodebunnen og masserer dette godt inn, avslutter med å dra det ut mot tuppene - Skylder deretter godt. Til slutt tar jeg bitte-litt balsam i tuppene som jeg ikke skylder ut. 

Nå er håret mitt _mye_ fyldigere, det ser genrelt bedre ut, bortsett fra at jeg virkelig ser hvor tørt det er nå. Irriterer meg grenseløst at jeg ikke tenkte på noe før og etterbilde. 
Det er forresten viktig at dere tenker å at ingen er like og at en balsam for meg, ikke trenger å være en balsam som funker for deg. Det er også best dokumentert effekt for personer med fall og/eller krøller i denne metoden.

Jeg bruker denne balsamen akkurat nå:

Jeg har null peiling på hva den inneholder, men den har noe alkohol i seg og det skal visst ikke være så bra det heller, men det funker på meg uansett!

Har du noen erfaringer med balsammetoden? 

Det er som om jeg aldri blir mettet.

Mage- og leggmusklene mine verker som bare fader i dag! Og jeg fikk overhode ikke nok søvn i natt, jeg lå i 2-3 timer å skrev dette innlegget, jeg skulle egentlig bare inn å "starte" det, men det eskalerte jo selvfølgelig uten retning, som hver eneste gang jeg blar opp et eller annet format for å skrive. 
Det gjorde noe for meg å poste det innlegget, det føltes ut som en lettelse av et slag. Jeg vet ikke, det var i hvert fall litt skummelt, men også befriende. 

Dagen i dag har vært preget av x antall kopper kaffe, en dæsj taning, og 4 klyper grilling i barnehage-avslutningen til min minste bror. Helt til slutt pisket jeg inn en liten times powernap.... Dagen ble ikke bra nok liksom, hiver i en kopp gåtur og en is på butikken straks!

Jeg trenger ny inspirasjon. 

Jeg trenger en frisk gåtur nå.

Og en mangois. 

Det er som om jeg aldri blir mettet av inspirasjon om dagen, jeg leser blogger, ser på youtube, leser artikler, glaner ut mot himmelen, hører på vinden i trærne, iakttar dattera mi, hører på lyder fra nabolaget. 

Jeg har masse inspirasjon, ideer, tanker og følelser. Men det er som om det ikke er nok - Jeg vil ha mer. Jeg vil finne en løsning som gjør at jeg kan bruke alle disse ideen mine, uten at jeg vil si noe mer om det. Det begynner i hvert fall å se lyst ut for meg, eller det føles i alle fall sånn akkurat nå, det som gjenstår nå er å få gjort noe med det - men alt til sin tid. 

Nei, nå er det på tide med en mangois, det er seriøst den beste isen jeg har smakt! 

Det er flaut. Angst er drit flaut. 

Kjære angst,

Jeg var liten på jord, trødde varsomt i læren av dine ord.

Pass deg for trafikken, sa du. For fremmende. For de lange stup. For elvestrømmen. Og for havets dyp. 

Vi var redde for det skumle og det mørke. Akkurat som du hadde lært oss. Du hadde lært oss å være redd.

Årene gikk, og dine ord utviklet seg uten logikk. 

Jeg var ikke lenger redd for det vanlige, jeg tok en egen lære i å frykte det usedvanlige.

Frykten mot alt annet.

Vi lever alle med litt angst i oss, noen er redde for å dø, noen er redde for slanger og andre for høyder. Det er når denne redselen utvikles til en ren og skjær frykt at man virkelig får kjenne på angstens makter og hva den kan tilby oss av tanker.
Det er som et eget sortiment der angsten velger en film for moro skyld og lener seg tilbake for å se hvordan du takler det - Hvilken tanke skal vi ta i dag? Den der du får hjerteinfarkt? Nei, den der du tror at alle ser rart på deg? Nei, nå vet jeg det, vi tar den der det føles ut som om vi sitter i en boble og at verden ikke eksisterer, den er morsom. Er vi heldige så kommer det noen edderkopper krypende også. 

Hei jeg heter Christine, jeg er livredd for å dø. Jeg bekymrer meg over livet. Jeg gråter av edderkopper. Jeg tørr ikke hoppe ut i sjøen fra kaia. Jeg frykter allergien min. Store folkemengder skremmer meg.

For uten om et lavt antall panikkanfall og et par måneder av livet mitt i fjor der jeg virkelig hadde angst for angsten, har jeg god kontroll på det i dag - Etter beste evne. Den har i enkelte tilfeller holdt meg tilbake på enkelte ting.

"Har du tenkt til å spise de nøttene der? Hva om du plutselig får nøtteallergi? Ja ja, lykke til. Du den syrlige frukten der kan det hende du er allergisk mot, tenk om du tar et tygg og halsen din hovner opp, hvem skal redde deg da? Tror vi skal la den appelsinen ligge. 
Åja, så du har tenkt deg inn i skogen? Hah, ja, du har kanskje tenkt på at hele trynet ditt kan hovne opp? Den har aldri gjort det før, men det kan faktisk skje.. Lykke til med å hoste blomsterstøv uten at noen kan finne deg. Du vet at når du er alene, så kan ingen finne deg om du dør, ja? Tenkt om du dør nå, skal TS finne deg da, eller hva tenkte du? Hva skal du bli når du blir stor, Christine? Ser du måten de der ser på deg? Er det ikke litt mye folk her nå? På tide å gråte litt kanskje? Skal vi ikke dra hjem å gråte fordi du er udugelig? Huske du den buksa du ikke fikk på deg? Tror du at du får på deg den om du spiser det der eller? Lol, se på deg selv, du ser drit trøtt ut, skal du gå ut uten sminke? Folk kommer til å se stygt på deg. Skal vi ikke sette oss ned å tenke litt på hvordan vi ble til? Eller enda morsommere, hva vi er skapt for."

Og lista er endeløs, det er sikkert ikke vanskelig å skjønne at det kan bli kaotisk til tider. Og det meste er egentlig bare absurde tanker, selv om det egentlig blir alt for dumt noe av det så er det alltid den "men tenk om og hva hvis". 

  • Jeg har ikke turt å spise nøtter på nesten et år. Jeg har kjøpt nøtter tre ganger i år, for første gang på lenge. 
  • Det finnes frukter jeg enda ikke tør å spise.
  • Hver dag våkner jeg med angst, og den går ikke over før jeg har tatt medisinen min for allergi.
  • Jeg har angst hver kveld, fordi det er stille og ingen er våken. Hva om noe skjer?
  • Jeg blir stressa av at jeg enda ikke har funnet en jobb jeg virkelig vil være i og kan glede meg til å komme til. 

For hva skal jeg videre i livet? Hva skal livet gi meg og Hva skal jeg gi til livet? Angst. Angst. Angst.

Jævla angst. Alle tankene ligger rundt halsen min som et skjerf, et stramt skjerf med en blåknute man ikke får opp. Det føles ut som om man blir blottet fullstendig for offentligheten, med bare et skjerf som ikke en gang er deg til gode. Den kvelende følelsen. Alle ser det, alle ser hvor redd du er. Alle kan se at du snart skal gråte. De ser ikke deg, de ser bare skjerfet ditt og skimter den nakne kroppen din bak. 

Det er flaut. Angst er drit flaut. 

En ting er sikkert, angst er IKKE flaut på noen som helst måte. Jeg skal fortelle deg en en ting jeg, hvis jeg er redd og angsten "hjelper" meg, så vet jeg n ø y a k t i g hva jeg skal gjøre om noe går galt. Fordi den hele tiden forteller meg hva som KAN skje og det forteller hjernen min at jeg må være forberedt på hver en minste ting.

Angsten har fått meg til å se på verden på en måte jeg aldri har sett på den før. Litt drømmende og langt av gårde, men likevel fantastisk. 

Angst kan føles håpløst og den kan herje mye med deg, men du må ta kontrollen rett og slett. Det er ikke sikkert det noen gang vil gå over har jeg blitt fortalt, og da er det desto viktigere og la den bli en fordel i stedet for å vente på at det skal gå over. Jeg er jammen meg ikke utlært selv, langt der i fra - jeg får perioder der jeg vil legge meg ned og hyle hysterisk, kaste glass rundt om i hele rommet. Rive av meg håret og skalle stortåa i en kant. 

Jeg gjør det ikke, men fy faen jeg har lyst, da. 

Det var egentlig meningen å skrive om ting som hjelper for meg i dette innlegget, men det ble så langt at det får komme i et annet innlegg.

Don`t count the days, make the days count.

Wow, er det virkelig mandag? Rais your hands in the air if you hate mondays......... Egentlig så hater jeg mandager, eller det kommer an på om jeg vil starte en ny uke eller ikke.

Jeg tror jeg hater mandager mest fordi da har nok en uke gått meg forbi, det vil si at det er syv nye dager av livet mitt som er brukt opp. Poff, borte - Som jeg aldri kommer til å få tilbake. Det er plutselig bare minner man må ta vare på, eller minner man vil glemme. 

"Make every day count" sier man, men hvordan skal vi klare det? Ved å snu hver en dag til noe positivt uansett hva utfallet har vært. Hadde du en dårlig dag? Lær da vel. Hadde du en god dag? Kanskje det forblir et godt minne. 

Jeg våknet halv 6 i morges og det var ALT for tidlig, jeg hadde drømt. Jeg drømte at verden gikk under og at jeg var det eneste mennesket igjen på jorda, jeg måtte bo på ei øy ute i ingenting. Altså en enkelt liten øy på sikkert 30 kvadrat som svevde rundt i verdensrommet. Jeg våknet av det sorte hull... 

Glem det. Jeg står ikke opp nå. Sov til 8 i stede.

I det jeg sto opp tenkte jeg på hvordan jeg skulle få denne dagen til å få betydning for meg, det er mandag, det er ny uke, make every day count... Så vet du hva? Jeg jogga 3km og trente lette styrkeøvelser i stua og jeg sitter igjen med en herlig selvfølelse. This really counts. 

Uka som gikk #1

Ukas opptur:
Det må bli all den fine og gode feedbacken jeg har fått i forhold til bloggen. Tusen takk <3

Ukas nedtur:
Det som skulle bli en koselig telttur i skogen, men som ikke ble det! Det plager meg litt enda egentlig, men alt til sin tid. Om du vil lese om hva som skjedde kan du gjøre det her.

Ukas artist:
Cash me outside howbow dah??? Neida. Johnny Cash, du stikker av med denne. Jeg er seriøst helt hekta - Det kom ut av det blå her en dag.
Jeg elsker filmen som er laget om han: Walk the line og jeg har jo hørt musikken før, men de siste dagene har jeg nesten ikke fått nok. Han er ekstremt behagelig å høre på.

Ukas mat: 
EGG MED KAVIAR! Altså, jeg har aldri hatt sansen for kaviar, men nå har jeg hatt det til frokosten min nesten hver dag. Det er visst virkelig tiden for noe nytt.

Ukas fokus:
Fortsette å jobbe med målene mine, så langt går det egentlig ganske bra! Du kan lese om hvilken mål jeg har her.

Ukas tanke:
Jeg skal skrive mer i den lille ideboka mi når jeg går tur, for ja, det hender seg at jeg skriver et innlegg i ei bok før jeg skriver den på dataen. Og noe er heller ikke publisert, usikker på om alt noen gang blir det også. Vi får se. 
Skrivelyst er virkelig noe som har vokst hos meg i det siste. 

Og jeg tenker, er jeg stakkarslig?

06:17 siste gang jeg så på klokka i natt. 

Jeg var ut å kjørte fulle folk på fest i går, og sørget for at de fikk seg trygt og billig hjem, jeg var også ute å danset - Edru. Det gikk mest i tull, men det va så utrolig gøy uansett - En venninne av meg, vi kan faktisk kalle det en barndomsvenninne, var "hjemme" i går og jeg har ikke sett henne på en god stund nå. Hun er ei jente som jeg virkelig elsker å være sammen med, hun tar seg ikke selv så himla høytidelig og vi ler masse sammen. 

Å være ute edru i går var litt merkelig, jeg følte meg så stakkarslig. Som om hele verden plutselig visste hvem jeg er, plutselig var jeg "hu derre". 

Er det du som er Christine Bærøy? 

Jeg har ikke så veldig mange lesere pr dag, men det har vært nok til at jeg har mottatt meldinger i det siste, og blitt spurt om jeg er "hu derre Christine Bærøy" av folk jeg ikke kjenner. Dere skal bare vite at jeg setter så utrolig stor pris på dere, når dere sier at jeg er pen, eller at det er synd at jeg noen ganger har det slik som jeg har det, eller at jeg er flink til å skrive. Du liker bloggen min. 

Jeg sette pris på at du sender meg en melding og forteller meg at du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Det forteller meg at jeg treffer noen av dere, og det føles veldig bra.


(Står parkert i en busslomme her, i vente på et svar fra noen om jeg skulle snu btw)

Med alles ord og meninger, så begynner selvfølgelig tankene mine å gå, da... Jeg kjørte ned mot fjæra i noe av dødtiden min, det var så vakkert. Irriterte meg over at jeg ikke har med meg kameraet hele tide, men tok dog et mobilbilde med det crap kvalitet, teite gamle iphonekamera. Jeg tror ikke jeg noen gang har sett sjøen så stille, så fredfull liksom. Det var så vidt at den bevegde på seg, som om det var et stort teppe av silke som lå der. Tåka lå over som et beskyttende skjold, som om det skulle passet på et barn.

Det er stille.  Og jeg tenker, er jeg stakkarslig? Ikke faen.

Jeg hvisker til meg selv, "vet du hva? Du er sterk". Jeg synes det er slitsomt å leve, men jeg har ingen planer om  gi opp. Ikke faen. 

Etter dette dro jeg på et nach for å vente på et par venner av meg som etter hvert skulle hjem - Jeg svarte på et par spørsmål til en ellers slitsom fyr (sorry) og prøvde å få minst mulig kontakt med noen, fordi jeg egentlig var kjempe lei menneskeheten på dette tidspunktet. Før jeg visste ordet av det satt det en annen fyr bøyd over bordet og tok meg i hånda, "hva heter du?", Christine, han satt øynene i meg og spurte: "tenker du noen ganger så mye på ting at det gjør vondt?".

Ok, hva skjedde nå.

Han introduserte meg sånn halvveis for mindfullnes, jeg kan egentlig ikke så mye om det enda fordi jeg ikke har rukket å lest så mye. Men det handler rett og slett om at vi mennesker aldri lever , vi tenker på hva vi har gjort, hva vi skal gjøre - Og det ødelegger oss. Vi setter oss aldri ned å tenker at det som skjer nå, det skjer NÅ. 

Når du er på fest, tenker du på hvordan du skal komme deg hjem, hva du skal drikke senere, du tenker på hva du skal ha til middag, hva du skal ha gjøre om 6 måneder osv. 

Selvsagt må noe planlegges, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Man må rett og slett bli flinkere til å leve i sekundet. Ellers hadde han noen gode ord å si om buddhisme og meditasjon. Det skader jo ikke å sjekke ut mer av det, tenker jeg. Ska gi dere en update på det. 

Etter praten med denne mannen, ble jeg enda mer tankefull.. Så klart.... Og jeg var så sliten, dro av meg øyevippene som egentlig bare var en pain in the ass der og da. Tok vel omtrent 20 minutter før jeg reiste meg å sa "NÅ DRAR JEG, KOM DEN SOM VIL". Jeg må le litt av meg selv, fordi jeg er veldig ironisk, men samtidig seriøs. 

Det sies at det er mening med alt.

Det sies at det er mening med alt her i livet og jeg velger å tro at gårdagens episode var skjebnebestemt. Det ble fort veldig kaldt og vi gikk inn å la oss i 10-11 tida, nå hadde ikke vi kledd oss for å ligge ute selv om vi hadde pakket det med. I tillegg har det regna ganske mye i dag, teltet er ikke noe hightech-telt, og jeg er usikker på hvor mye vann det villa ha tålt - Jeg var så himla sikker på at det skulle bli fint vær i dag? 

Uansett, det var kanskje like så greit at det ikke ble noen telttur i går og jeg har kommet meg over den skuffende følelsen over meg selv. Jenta er like blid uansett, det finnes jo alltid en løsning. Som for eksempel at vi i det minste prøvde å telte på verandaen.

Ja, jeg syntes dette var veldig gøy.

Vi har vært en tur ned i fjæra i dag og vært på butikken for å kjøpe oss lørdags-godteri og ost til pizzaen. På tur tilbake tok vi en aldri så liten "pause" med softis i regnværet, deilig. Hvem har sagt at man ikke kan nyte softis i regnvær, liksom?
Alt i alt har jeg gått og TS syklet 4,6km, vi er begge slitne og klare for en lørdagskveld med hjemmelaget pizza og snop. 

Et aldri så lite gullkorn fra TS i dag (på trøndersk): "Sving en gang t, *HAHAHAHAHA* æ tok bilde av rumpa di. Det må vi behold, det va kult, sjå! Leopardrumpe." *hun bryter ut i tidenes latter*

Angst: "HAHAHA, DET TROR DU JA"

"Vi skal på telttur i dag" Angst: "HAHAHA, DET TROR DU JA"

Kjøpte inn stoler, liggeunderlag, mat, snop. Nå er vi klare, la oss dra.

En del av frykten i forhold til angsten er allergien min, jeg skal skrive mer om dette senere en gang. Jeg er redd for å være alene i ingenmannsland - For det er nettopp det jeg hadde vært, selv om mini var med - hvilken makt har hun om noe går galt?... Enda verre, om noe hadde gått galt så ville mini blitt etterlatt alene i skogen. Jeg får jo også genrelt litt angst på kveldene, så her har det bare ballet på seg. Jeg tenker for mye.

Lur som jeg er tenkte jeg: "i dag skal vi overvinne alle frykter, JEG SKAL PÅ TELTTUR". Magen min hadde begynt å knytte seg allerede i det sekundet jeg sa det til meg selv. (Hadde det vært med en voksen, så hadde saken vært helt annerledes)

Så var vi endelig på tur, etter mye stress og styr. 

Innkjørselen var mye lenger unna enn jeg hadde sett for meg, og jeg begynte å tro at vi hadde kjørt forbi den - Allerede her bryter panikken inn. Faen, hvor var det igjen.

Jeg ser meg febrilsk om etter veien. Så jævlig kjipt om vi har kjørt fobi.

Fant fort ut at vi selvfølgelig IKKE hadde kommet så langt enda, og denne veien har jeg kjørt noen ganger altså, så det burde jeg visst. Etter innkjørselen der i mot, har jeg ikke sett på snart 5 år eller noe...

Det er en endeløs grusvei midt i skogen, med få muligheter til å snu med en bil.

SÅ KOM ANGST STORMENDE.

Bena mine visner, jeg klarer ikke kjenne følelsen av bena mine lenger. Ikke nå for faen, IKKE NÅ, plis! Ok, ok, pust rolig. Munnen blir tørr og jeg er overbevist om at kroppen min skal ta fullstendig kontroll over meg. Vi klarer dette, pust rolig. Du dør ikke. 

Det blir vanskeligere å puste...

"Må vi på telttur Thea Serine? Går det fint om vi snur?"

Prøver litt til...

HVOR ER VI? Det var jo ikke så langt inn?!

"Mamma får panikk Thea Serine. Må vi på telttur?!"

Herregud, jeg klarer det ikke. 

"Thea Serine vi MÅ snu. Jeg klarer det ikke." 

Mamma? Det går greit, bare snu! 

Jeg klarte ikke puste ordentlig før jeg kom meg inn mot det vi kaller "sentrum". Endelig, endelig tilbake til tryggheten. Det er så forferdelig og ikke klare noe du virkelig vil - I dag var det rett og slett for mange ting som plutselig skulle jobbe i mot meg. 

Endelig helt hjemme. Jeg gråt, jeg gråt så inderlig mye. Drit i det, du prøvde. Ja, jeg gjorde det - Og jeg klarte det ikke. Ja da, kanskje neste gang. 

Jeg satt opp teltet på verandaen og vi har nå ledd så mye at magemusklene våre er såre, spist så mye at samtlige organer har sprukket og hatt dype samtaler om hvordan det er å ha panikk, blogg og bilder på nett, og youtube. TS har et så inderlig ønske om at vi skal lage youtubefilmer.. Hun er ikke sky og er som meg, "skal disse bildene til bloggen, mamma?", jeg nikker, "bra, ta et til". 

Seriøst, har du ikke en fatboy?

I dag er en god dag! Faktisk så er det en jævla herlig dag. I dag skal jeg og TS, datterskatten, superkidden, kidden, jentungen, minime - Du vet, kjært barn, har mange navn............ Vi skal på tur.

Vi vet ikke helt hvor enda, da, men i løpet av helga skal vi både i fjæra og i skogen på oppdagelsesferd. Vi skal også ta med oss noen kvister og skjell hjem og lage ting av det. Jeg tok blant annet og vasket noen tacosaus-glass i går, som har potensialet til å bli noe annet. Gjenbruk heter det visst. 

Jeg hadde egentlig planlagt at vi skulle ta med oss teltet å ligge ute en natt, men vi får virkelig se, TS begynner å bli stor og har kommet i den alderen der det enten er kjedelig eller at vi ikke gidder - GREAT.  Got to love that age. 

Hun kommer vel valsende inn fra skolen straks nå og det første hun skal gjøre, før vi gjør noe annet, er å vaske rommet sitt. Det er jo et spennende prosjekt bare det. 

Hva skal du i helga? 

Seriøst, har du ikke en fatboy? Da må du kjøpe en, de er ekstremt deilige å ligge i, sitte i, spise i, sove i, spille i, se på tv i, sole seg i.. ALT! Du kan kjøpe en her. Nå skal jeg fortsette å nyte sola her, før jeg tar siste innspurt på helgevaska, vi snakkes. 

Jeg skal bli flinkere, jeg lover.

Denne måneden skal jeg sette meg noen realistiske "livs-mål", hovedsaken er ikke å klare de 100% prosent, men at jeg blir flinkere. For eksempel så kunne jeg ønske at jeg klarte å gå en tur hver dag, det ville da vært 100%. Når juni er over, så får vi se da, hvordan dette har gått. 

Noe av målene er for bedre selvfølelse, noe er for et "bedre liv" og noe for å komme seg ut av komfortsonen - og oppnå bedre selvtillit. 
 

🍒  Jeg skal bli flinkere til å spise sunt og velge sunnere alternativer, for en bedre helse og økt energi. Jeg kjenner så sinnssykt stor forskjell på humøret i forhold til kost, i perioder der jeg spiser mye drittmat og godteri har jeg mye lettere for å få dårlige dager og situasjoner der jeg "bryter sammen".  

Jeg skal selvfølgelig ikke slutte å spise godteri og sånn, det er jeg alt for glad i mat og godis til å gjøre, men stort sett så skal jeg prøve å ty til bedre alternativer. Grovere, mørkere, sunnere fett osv. 


🍒  Jeg skal bli flinkere til å rense huden min. Jeg brukte fondation for første gang på en liten stund i går, og jeg fikk kviser bare av de få timene der. 

🍒  Jeg skal bli flinkere til å fokusere på en ting om gangen. Det sil si at jeg ikke trenger å høre musikk, se på youtube, brette klær, ta ut av oppvasken, drikke kaffe, lage mat og drite på do samtidig. Multitasking er en ting, men det jeg driver med er noe helt annet. Multisuperkickoverload2000spacenation.

🍒  Jeg skal bli flinkere til å få nok søvn. Denne blir tricky og jeg har ikke store forventningene til dette punktet, mulig det kommer av seg selv.. Men enn så lenge så skal jeg i hvert fall prøve. Problemet er at angsten kommer når det lir mot kveld, og det forklarer vel saken ganske greit.

🍒 Jeg skal selvfølgelig bli flinkere til å gå mer. Jeg er allerede i gang, men jeg må få det inn som en fast rutine og dette er jo faktisk en livsstilsendring og det er jo heller ikke bare, bare. Neste mål er jogging. 

Under dette punktet kan vi også ta med hjemmetrening, ikke noe overload, men små og enkle øvelser hjemme noen dager i uka. Jeg savner helt sykt å trene styrke, men jeg har rett og slett ikke råd til å trene der jeg vil trene. 

🍒  Jeg skal ut av komfortsonen min og gi meg selv utfordringer som jeg egentlig ikke tør. Og det første jeg skal gjøre for å få til det er å lage en videoblogg i ny og ned, jeg har alltid syntes at det er _dritkult_. Det blir det samme som blogging, du lager din egen verden og alt blir som du vil at det skal være. Men videoblogging er skummelt og kleint, og jeg har ikke turt å gjøre det før. I går prøvde jeg på en video bare for meg selv, for å teste ut redigering og i det hele tatt det å snakke naturlig til et kamera.

Har dere noen ønsker eller tips til hva som kan bli min første videoblogg? Skriv det i kommentarfeltet :)

🍒 Sist, men ikke minst. Jeg skal få bedre kontroll over angst, depresjoner og diagnoser eller hva det nå enn er. Vi kan vel heller kalle det kontroll over hodet, men det var mer for å poengtere hvorfor. Her tenker jeg å finne triggere og mønster til hvorfor humøret snur som det gjør osv. Dette er jo egentlig kjempefin utforskning i forhold til min livskvalitet videre i livet og i forhold til utredningen jeg skal på. 

Jenter er noe dritt.

Jeg har aldri hatt så mange nære jentevenner som det jeg har nå.  Jenter har kommet og gått, og det har for så vidt mine venner av det motsatte kjønn også. Egentlig så har jeg tatt mye avstand til og i det hele tatt ha noe spesielt nært forhold til andre jenter i det hele tatt, fordi de er, jenter.. Jeg kan være veldig "jente" selv, og jeg vet hvordan vi tenker. Vi er ekle, slemme og farlige. Jeg har opplevd de såre slagene av det et kvinnelig vesen kan lage, og jeg har selv sett de bli påført av andre også.

Det kan se ut som jeg ikke har hatt noen venner i det hele tatt over her, men jeg har jo det, jeg har holdt meg mest hos gutta og få enkelt personer. Jeg dannet adri noen gruppe eller satset på flere. Jeg ble hos et par og that`s it. De andre har kommet og gått. 
Jeg har heller ikke funnet mange likesinnede, for jeg er virkelig hva man kan kalle one-of-a-kind, og mennesker kan for bli for kjedelig for meg. Jeg skulle egentlig bodd i et parallelt univers og vært venner med grønne menn fra mars. 
Og det har vært helt greit, jeg har trivdes med det, rett og slett fordi jenter er noe dritt. Vi lager så mye unødvendig styr og drama hele tiden, vi psyker ut hverandre uten mål og mening, vi kan sette så stygge ord på hverandre som ikke gutta en gang visste at fantes. Hva er vitsen liksom. 

Jeg husker spesielt en liten gjeng jeg sånn halvveis var innom på ungdomsskolen, jeg var egentlig ikke en del av den, men jeg var venninne med et par av de - Du skulle bare visst, de snakket dritt om hverandre på kryss og tvers!? Jeg lurer på om det var verdt det... Og om alle er like gode venner i dag, for det har jeg faktisk ingen peiling på. 

Selv om du ikke sier det rett til meg, så vet jeg at du slenger dritt bak ryggen min. - Sagt av alle jenter. Hvorfor? Fordi det stort sett ville vært sant. Jeg vet ikke om vi bugner i alt for mye sjalusi eller om vi kanskje faktisk noen ganger mener det, men og så da? Kanskje vi heller skulle fokusert mer på oss selv enn hvor trangt det skjørte på "hu derre er". 

Jeg vet at det finnes mange fine jenter der ute, og at ikke alle kan skjæres under en kam. Men jevnt over så har vi alle hatt våre girlie sider, også jeg. Når sant skal sies.

Den bekymringsfrie hverdagen, der man ikke vet bedre.

Jeg har for tiden lånt bort headsettet mitt, noe som førte til en time med gåtur uten musikk i går. De gangene jeg går i "ren skog" er det helt ok, men når jeg skal gå etter veien så er det greit å ha litt musikk på ørene synes jeg - Motivasjonen sank litt når jeg kom til å tenke på det i går, men det skal sies det gikk over all forventning. Selv om jeg vet hvor deilig det er å gå uten musikk, ble jeg likevel positivt overrasket.

Det var litt kaldt ute og jeg hadde tatt på meg shorts av alle ting, jeg prøvde å konsentrere meg om sola som skinte og fuglene som kvitret. Jeg gikk i min egen lille boble å så på trærne som ristet i den halv-kalde vinden. 

Tankene løper løpsk igjen.

Jeg lurer på hvordan det ville vært å bo i en stamme, langt inne i regnskogen og leve av naturen. Det sies at man går i ett med naturen, jeg føler jeg går i ett med naturen bare av å sitte i en veikant å se på trærne. Drømme meg bort i alt og ingenting. 
Men om jeg kan det, hvordan er det for disse stammene? Føler de seg bare hjemme, eller bor de konstant i en drømmende boble?

Ta barna for eksempel, har du noen gang studert et lekende barn i naturen? Det er utrolig fascinerende hvordan barna smelter seg inn i naturen, som om de aldri har visst om noe annet, all den fantasien som kommer strømmende. Hvordan de klarer å se for seg akkurat det de vil at det skal være. 
Jeg skimter den følelsen selv fra jeg var et lite barn. Jeg kunne late som sykkelen min var en hest, hvordan et berg kunne være blåfjell, en krok i fjæra kunne bli en hytte og en busk kunne bli en hule. 

Den bekymringsfrie hverdagen, der man ikke vet bedre.

Det stilles spørsmål til hver minste ting. Hvem, hva, hvorfor, hvordan. Men hvorfor det, da?

Er jeg et lite barn? Er jeg illusjonen av et forvokst barn fordi jeg ikke vet noe, fordi jeg er så usikker? Det kan føles slik. Jeg vet jeg har fantasien og tankene deretter, jeg drømmer mye. Jeg dagdrømmer om det gode og drømmer om det vonde om nettene. 

En pol. Polen. Flere poler. Alle polene? 

Jeg er utmattet. 

Jeg er så sliten at det gjør vondt... Hodet verker og kroppen sier tydelig i fra at nå er det nok. Etter gåturen har jeg ligget langflat omtrent hele dagen, klarer ikke røre meg.

Vil ikke røre meg. 

Jeg er fullstendig klar over at søvnmangel har sine innvirkninger her, men jeg ser et mønster i tilværelsen min - Ikke hele tiden, men ofte. Jeg bruker ekstremt mye energi på å ha det gøy eller gjøre noe bra, som f.eks en gåtur. Dette kan medføre en powernap. 20 min, 40 min, 1 time, 3 år. 

Når jeg da endelig har våknet fra en endeløs koma, har alle tankene mine snudd seg om og vendt seg i mot meg, jeg blir sur, grinete, irritert. Lettere sagt en tornado uten retning, mål og mening... Det er som om det sitter en djevel opp i skallen på meg og sakte, men sikkert, drar alt av glede og livsenergi ut av meg. 

Akkurat nå kjennes det ut som om det renner lava rundt om i hele hjernen min, som om den har funnet flere kanaler og svi seg igjennom.

Jeg tenker tilbake på livet mitt, får lysglimt fra bedre tider, men også vonde tider. Setter spørsmålstegn til livet. Jeg lurer noen ganger på om jeg virkelig har en diagnose? Eller om det bare rett og slett har blitt for mye for meg.

Jeg trodde aldri jeg skulla hate livet så mye som jeg gjør nå, men jeg har heller aldri elsket det like mye som jeg gjør. Et hav av forvirring. 

Jeg hadde et breakdown i går. jeg skrev om det, men har ikke turt å poste det enda. Vet ikke om jeg tør enda heller. 

Jeg ser allerede nå at dette innlegg ikke består av annet enn reinspikka kaos. Bokstaver som bare flyter om hverandre og danner ord, og noen setninger her og der. Uleselig. Hele bloggen begynner å bli uleselig, så mange innvendinger, veier. Æsj. Kan du ikke bare velge en? 

En pol. Polen. Flere poler. Alle polene? 

Bipolarfaen. Men det vet du jo ikke. Nei, men hvem bryr seg. 

Men hey, det må jo være kult, da. Du klikker deg inn på superch.2.blogg.no også lurer du, hva er greia i dag? Hvilket humør har vi i dag? Hah. Det kunne vært et freakshow. 

4 timer søvn og mareritt.

God morgen.

Med omlag 4 timer søvn, mareritt og 4 oppvåkninger i løpet av disse timene, skal jeg i dag komme meg igjennom dagen i beste velgående. Kjæresten min dro tilbake på jobb i går, så det har vel mye med det å gjøre, nå skal jeg tilbringe kveldene ensom og alene igjen. Det klarer du Christine!
jeg drømmer sykt mye for tiden og det handler som oftest om krig og død... Prøver å tolke noen elementer noen ganger, men jeg er langt i fra noen drømmetolk for å si det sånn.

Først og fremst skal jeg levere bilen fordi den skal lakkeres, deretter skal jeg gå hjem - Og det er et stykke. Det er lenge siden jeg har gått langt nå, det skal bli godt få rørt seg igjen. 

Når jeg ikke får nok søvn så sporer jeg helt av, det gjør vel alle da.. Men jeg sto i hvert fall opp med en matlyst ratet som nivå 1 på tier-skalaen og jeg hater virkelig når jeg må presse i meg mat - Du vet den følelsen du får når du nesten brekker deg for å få det i deg? Den følelsen satt jeg med i dag. Æsj. En smoothie gikk omsider ned og jeg er nå klar for å kicke ass!! Nesten i hvert fall.

Det siste som mangler nå er at sola holder seg i dag, så kanskje jeg får tana litt med det samme i dag og!

Fuck det da, la oss gjøre det uansett. 

For en stund siden kjøpte jeg et par falske mink 3D hair på ebay, jeg har ikke prøvd de før nå og jeg ELSKER de. Dere vet jo hvor twisted hodet mitt kan være noen ganger og det kan fort ta av hvis jeg føler meg bra! Jeg skulle egentlig bare ordne meg _litt_ i dag, for selvfølelsens skyld. 

Fiksa bryna, tok på litt solpudder. Fikk øye på de falske vippene jeg enda ikke har prøvd og BAM. 263 selfies rikere på dataen. 

Fakemink-queen. Slå den da.

Det er rart hvordan falske ting skal få oss til å føle oss så bra, operasjoner, injeksjoner, hår, farge, linser.. You name it. Det er vår alles lille guilty pleasure. Man kan vel fint si at man bare skal være fornøyd med oss selv, men jeg er ute etter å kunne være fornøyd med begge deler, der jeg kan gå ut døra uten sminke og være tilfreds med det. Men også være fornøyd med å ta på litt falske vipper, spraytan og 20 lag med sminke, uten at noen skal ha noen problemer med det.

Tenk deg om vi hadde slutta med å dømme andre, hverandre og oss selv, og vi kunne gjort akkurat slik som vi ville til en hver tid.

I dag er en sånn dag der hvor jeg har lyst til å ha på pumps på butikke. Slike ting kunne fort fått rare blikk på en så liten plass der hvor jeg bor. Det er så teit.

Fuck det da, la oss gjøre det uansett. 



Uka som gikk.

Ukas opptur: 
Den fantastiske himmelen jeg og kjæresten min kjørte under til knarren var helt amazing og det har faktisk veldig stor betydning for meg. Den kommer jeg til å minnes lenge. Som knytter meg opp mot hytteturen. Så den er vel alt i alt ukas opptur. 
 

Ukas nedtur:
Jeg har mange ting jeg skulle har gjort, som jeg ikke har gjort og det stresser meg noe helt sykt. 

Ukas sang: 
Malibu av Miley Cyrus. Seriøst, high five til den dama der. 

Ukas mat: 
Makrell i tomat faktisk, haha. Som førte til dette en dag

Ukas fokus: 
There will be better times. 

Ukas Bilde: 
I just love it


 

Hva faen lever jeg for?

Så merkelig.

Vann, hav, sjø, ferskvann. Land.

Hvorfor puster ikke mennesker under vann? Et feiltrinn og Poseidon får overtaket på deg. Død. poff. Borte. Plutselig er du ingenting. Kroppen din vil fortsette og være som den var, men det som en gang var vil ikke lenger være. Ditt indre har reist. 

Hvor er du?

Hva er vitsen med å leve... Når døden kan inntreffe når som helst, når vi minst venter det.

Vi er alle liksom usle små spillebrikker, noen mer betydelig enn andre, men ingen klarer seg uten hver brikke likevel. Et hav av puzzlebrikker. Vi lever rett og slett for å underholde hverandre. Vi ler av humoristen, vi jubler over OL-vinneren, vi smiler av den kjekkeste, lar oss fascinere av den dyktige.....

Vi vil være venn med den rike og trekker oss bort i fra den fattige på gata, den ene mer underholdende enn den andre og i automatikk vil de fleste trekkes mot de som kan gi mest. Men hva om den fattige lever for å elske? Hva om han kun lever for å dø? Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette avsnittet.. Tankene løper løpsk i den deilige brisen og lyden av bølgene som slår inn mot berget. 

Noen av oss finner roen;
Jeg lever for å hjelpe andre
Jeg lever for å lage mat
Jeg lever for sporten
Jeg lever for å få barn

Men hva med meg da? Hva lever jeg for?

Jeg sitter i skrivende stund på et berg rett ved sjøen, det er fjære. Jeg ser opp mot himmelen, lurer på hvor langt det er opp til ingenting. Æsj, sola blender meg litt, myser med panna før jeg trekker blikket mot en liten gruppe med maur. Små, oransje hardtarbeidende maur, det må være omtrent et dusin av de. Disse hardtarbeidende maurene lever for kolonien sin og deres oppgave er beskytte og videreføre sin art. 

Jeg kan høre latter fra ei hytte opp i leia her, de ler høyt. Lurer på hva de ler av.. Hva de lever for. Kanskje dette er mennesker med bena godt plassert på jorda og har svaret på alle sine spørsmål her i livet? Jeg vet ikke. 

Det er rart at hver og en av våre arter har en hensikt her i verden. Og alle individer har like stor betydning, men jeg klarer ikke forstå hva jeg, lille meg, skal utrette her i verden.

Hva er min hensikt? Hva faen lever jeg for?

 

I ღ you.

Ut på tur, aldri sur.

Nå har vi spist frokost og kost oss med kaffe, jeg og mini har tenkt til å ta oss en tur ut på oppdagelsesferd ganske snart. Det er flere markeringer etter krigen her og på storfosna (naboøya), og vi har tenkt til å gå og utforske et av de. Det er et stykke å gå, som vil si at jeg endelig får pressa inn en gåtur igjen - Det var på tide kan du si. Det ble ikke gått noe i går heller, sett bort i fra at sekshjulingen gikk på høygir i hvert fall. Men det  ble i det minste en luftetur, da. 

I dag tror jeg det blir en nok så aktiv dag og det er så deilig og tenke på, spesielt med tanke på at humøret har vært som det har vært i det siste. Det er vel sant som de sier: "ut på tur, aldri sur", nesten i alle fall. Vannscooter, vannski, båt, gåtur og det ene og det andre. Herlig! Det eneste som mangler nå er at det blir litt varmere i lufta og sol! Ha en fin dag alle sammen!


Jeg følte meg så fri.

Vi tok en aldri så spontan tur til Kråkvåg for helgen, foreldrene til kjæresten min har hytte her. Det er nærmest en renselse være her, det er utrolig vakkert på denne øya og jeg trives veldig godt her.

Jeg føler meg så fri ute i naturen for tiden og det å være her nå er det vi kan kalle en "blessing", mildt sagt. Jeg er allerede utslitt etter den deilige friske sjølufta, men jeg er fast bestemt på å få meg en gåtur før leggetid. 
Omtrent noe av det første vi gjorde var å tre på oss våtdrakter og hoppe ut i sjøen, det var iskaldt, men totally worth it - Jeg følte meg så fri, så levende i noen sekunder. 

Adrenalinet pumpet for hver gang tanget rørte ved foten min og når det iskalde vannet presset seg igjennom våtdrakta. Hadde det ikke vært for at jeg måtte blitt der hvor jeg hadde vært, skulle jeg latt meg selv drivet ut mot det åpne havet, og latt tankene drive med. 

Synd at vi ikke ble ute så lenge....

Det er noe med den naturen og hva den kan gjøre med oss.

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017

Christine Bærøy

24, Bjugn

Åpen sjel som skriver om alt fra lobotomi til enhjørninger. Det kan forekomme en god personlige tanker og forvirringer som kan være vanskelig å tolke, jeg skriver rett fra levra og man må huske at alt vi tenker er noen ganger bare tanker. Ukontrollerte følelser. Jeg er mamma til ei jente på 7, bor sammen med henne og kjæresten min i Bjugn. Hvis du vil følge meg litt ekstra kan du legge meg til på snapchat - Superch2. Christine.tb@online.no Superch2: Instagram

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits